.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Skummel aften 4/5-93

oslo_1_mai_1993	¤¤¿¤¤/¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤	¤¤¤

til_gutta_i_procontra:
_axel_kr_harald_larskristian_rune_sverre

viktig melding:
møte_gamlebyens_gjæstgiveri_i_krysset_oslo_gate_bispegata-
tirsdag_4_mai_mellom_21_22

22_stikker_vi¤¤¤¤¤¤¤¤¤/¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

ha_på_mørke_klær_og_sko_med_gummisåler¤¤¤¤¤¤
regn_ikke_med_å_være_hjemme_før_midnatt

prøv_ikke_å_plapre_eller_å_stille_noen_spørsmål
_da_kan_du_lett_komme_ut_for_en___la_oss_si_en_tragisk_ulykke

jeg_må_stikke_nå:_alligatoren_letter_anker¤¤

see_you_later!

hilsen_kjetil	¤¤¤¤¤¤¤//¤¤¤¤¤¤¤¤	¤¤¤¤¤¤¤

Kort om kvelden:

Forvirringen til tross skjønte vi alle at det krøllete papiret ikke var noen spøk, men at det i ramme alvor skulle avholdes Procontra aften. Dagen før møtet hadde Kjetil ringt følgende beskjed inn til Procontra medlemmenes telefonsvarere: "Problemer gutter! Det har vært en skyte-episode. Møtet må flyttes. IKKE dra til Gamlebyens Gjestgiveri. Møt i stedet på Galgeberg Corner, til samme tid. Farvell".

Over en øll på Galgeberg Corner, kunne en som ikke hadde fått denne telefonbeskjeden berette at han på døra til Gamebyens Gjestgiveri hadde funnet Kjetils lapp om at møtet var flyttet. Gjestgiveriet var ganske riktig stengt den kvelden; i vinduet som vender ut mot Oslo gate hadde det vært flere skuddhull...

Den ellers relativt støyende gjengen var relativt lavmælt. Kjetil hadde lite å fortelle om hva som skulle skje denne kvelden. Sverre ankom som sistemann, også han i mørke klær og sko med gummisåler, samt en sort ribbestrikket lue. Vi kjørte ned til renseanlegget ved Ormøya, hvor vi satte fra oss bilene og fulgte etter Kjetil, som endelig avslørte hvorfor han hadde innkalt til møte på denne måten:

Hans samboer Ivar var opptatt av lokalhistorie, og på en av sine kajakkturer hadde han fått nyss om at noen skulle bedrive djeveldyrkelse og den slags i disse traktene. Blant folk på Ormøya og Malmøya var dette visstnok allment kjent, fortalte Kjetil. Ivar hadde gjort et litteratursøk på Deichmanns bibliotek, og kommet over et upublisert manuskript som omhandlet noe av dette: "Storfolk og småfolk på Ormøya og Malmøya", av Henrik Nils Henriksen. Kjetil hadde fått printet ut en kopi av dette manuskriptet, og selv for noen dager siden besøkt et par av eiendommene som sto omtalt. Nå ville han ta med Procontra på befaring til de samme stedene...

Det var blitt mørkt, og første del av teksten ble lest opp i lyset fra en lommelykt. Teksten var full av navn og årstall, og fortalte hendelser og antydninger som var lite hyggelige å ble del i -- som for eksempel da vi hadde sneket oss inn i hagen til et enormt tre etasjers tømmerhus på en bakketopp. Dette huset hadde et vanvittig påbygg på toppen, som et slags utkikkstårn, og fikk høre at en tidligere eier av huset hadde blitt funnet hengt i dette tårnet. Arkitekt Steckmet hadde tegnet huset, berettet teksten, og på vei ned mot bilen oppdaget Harald et veiskilt med "Steckmets gate". Mens stemningen tidligere på kvelden hadde vært lett anstrengt, lett spøkefull, var den nå trykket og ubehagelig. Ikke alle mente det var fornuftig å dra videre for å se på "Malmøya Gods". Likevell, etter å ha parkert bilene på en skogsvei på Malmøya, tok vi oss veien gjennom et skogholdt og ned en li mot dette godset. Vi snek oss gjennom skogkratt og over porter, mens vi strakte hals for å få øye på huset. At det var bekmørkt, og at skogsfugler ble skremt opp og fløy med tunge vingeslag mellom furutrærne der vi beveget oss fremover, gjorde stemningen suggererende, ubehagelig, nesten panisk.

Klimaks ble nådd ved Malmøya Gods. Vi hadde akkurat oppdaget at hagen rundt det forlatte huset var mistenkelig velstelt, og Aksel hadde med skjelvende røst framsatt for den lettskremte lille forsamlingen en teori om at en eller annen degenerert slektning av den avdøde huseieren fortsatt bodde i det forfalne huset, og ville bli svært aggressiv, sannsynligvis farlig, dersom han oppdaget oss i hagen sin.

Plutselig traff Kjetils famlende lommelyktstråle et enormt, råttent elghode oppe på en vegg. Den skabbete huden hadde løsnet fra elgens kjeve i store flak, så deler av tennene og kjevebeinet skinte gulaktig i det svake lyset. Plutselig var vi ikke en lettskremt forsamling lenger. Vi var en livredd forsamling. Vi gikk ikke, vi løp og snublet tilbake mot bilene.

Anne Gunn hadde vaflene klare da vi senere på kvelden kom hjem til Bekkelagsterrassen. Varm kaffe og kvinnelig omsorg var sjelden mer trengt og høyere verdsatt av gutta i Procontra -- ingen av oss er i dag sikre på om noen hadde tisset på seg av frykt denne kvelden.

Fra boken:

Storfolk og småfolk på Ormøya og Malmøya
Henrik Nils Henriksen
Malmøya, september 1953

Upublisert manuskript
DDTTnstd.53.009.b.
De Deichmanske samlinger, Oslo 

Utdrag fra forordet:
Med denne boken avslutter jeg mine nedtegnelser over Malmøya og Ormøya. I den første boken har jeg gjort nøye rede for de geologiske, meteorologiske og allment naturvitenskapelige arbeider som er tilgjengelig over disse to øyene rett ut for Ekebergåsen. Som autodidakt geolog her jeg der også tilført noen egne spekulasjoner rundt åren av eruptivt berg som deler Malmøya i to. I den andre boken har jeg sammenfattet historiske arbeider over øyene startende med Hildemar Johnsons brev fra 1488 og fram til slutten av 1700 tallet. Grunnet mitt eget sviktende helbred ville jeg ikke la arbeidet over arkitektoniske forhold ved øyene vente lengre. Arkitektur er som kjent den disiplin som ligger mitt hjerte nærmest. Derfor lot jeg arbeidet med den nyere historie ligge, og lot nøye nedtegnelser over landskapsarkitektur og bygningsarkitektur fylle siste del av den andre boken. Gud skje lov har min helse nå blitt bedre, og jeg tar nå fatt på den tredje, avsluttende boken. Den vil inneholde den nyere historie, fra år 1800 fram til i dag, samt mer folkelige historier om storfolk og småfolk på Ormøya og Malmøya.

Fort Meyers, Singsteinveien 20
Huset er tegnet av arkitekt Finn Andreas II Steckmet. I bok to har jeg gjengitt den tre år lange diskusjonen som utspant seg både i avisartikler, på politisk hold og i lokale debattmøter, før huset ble oppført i 1898. I denne omgang vil jeg la både denne diskusjonen, samt de ingeniørmessige betraktninger ligge, og fokusere raskt på den spesielle historien til byggherren Christian Bendict, og til selve huset. Christian Bendict arvet den storslagne tomten etter sin far tømmermann Christian Andreas Bendict. Christian d.y. reiste til Amerika i 1865, bare sytten år gammel. Man kjenner ikke til hva han gjorde der, men han selv hevdet å ha bodd fem år på hvert av de store kontinenter. Han var en fåmælt mann, som ikke likte å snakke mye, hverken om seg selv eller om andre ting for den saks skyld. I 1895 vendte han hjem til Norge, som en svært formuende mann. Hans far døde kun noen uker etter at Christian d.y. var vendt hjem. Straks tilbake til Oslo kontaktet Christian Bendict arkitekt Steckmet, som på den tiden var kjent langt utenfor Oslo for sine djerve eksperimenteringer innen det arkitektoniske. I korthet ønsket Bendict å reise et hus inspirert av Fort Meyers, en sagnomspunnet Nordstats-bastion fra den Amerikanske borgerkrig. Etter diskusjonen som er gjengitt i bok to, lot huset reise på eventyrlige elleve måneder, fra oktober 1897, til september 1898.

I april 1939 ble stedet overtatt av Moralsk Opprustning, som på den tiden var ledet av Andreas Bendict, Christian d.y.s sønn. Det ble annonsert at Fort Meyers nå skulle bli en åndelig bastion mot okkultisme, satanisme og annen hedensk virksomhet som herjet de to øyene (se kap. 2-4, Om Okkultisme og Sektvirksomhet på Ormøya og Malmøya). Mindre enn to uker etter overtakelsen ble Andreas Bendict funnet hengt i tårnet på Fort Meyers. Rettsgranskingen fastslo selvmord, og det ble vist til en arvelig predisposisjon for såkalt manisk depressiv psykose.

Krigsutbruddet satte en stopper for anleggelsen av et hovedkvarter for Moralsk Opprustning på Ormøya, og det er i skrivende stund uklart til hvem Fort Meyers formelt hører.

Malmøya Gods Oppført i 1865. Byggherre ukjent. Arkitektoniske forhold: se kap. 2 og kap. 8 i bok 2. Stedet ble i 1871 overtatt av Nils Bastian Glad. Nils Bastian Glad var i sin ungdom en djerv jeger, og sørget som den første ting for at flere utstoppede dyrehoder lot pryde Malmøya Gods. Han flyttet til øya med sin vakre hustru Joanna vinteren 1872. Joanna døde av en heftig tuberkulose mindre enn et år etter at de hadde flyttet til øya. Dette skjedde under den tre uker lange stormen som varte fra 12. november til 4. desember 1873. Som kjent var det ingen broforbindelse til øya på den tiden, så Nils Bastian Glad måtte selv begrave sin hustru i foten av den vestvendte sletten foran Malmøya Gods .

Etter pålegg fra Biskopen, ble Joanna gravet opp og flyttet til vigslet jord, på Ormøya, den påfølgende vår. Etter dette førte Nils Bastian Glad et tilbaketrukket liv med de to døtrene Joanna hadde latt ham alene med. Nils Bastian Glad ble dømt til livsvarig fengsling i 1898. Som beskrevet i kap. 2-4, Om Okkultisme og Sektvirksomhet på Ormøya og Malmøya, har en rekke historier versert om hendelsene som ledet opp til denne dommen. Det som synes klart er at begge hans døtre døde under mystiske omstendigheter, i løpet av vinter og vår 1896. Rettssaken ble ført for lukkede dører, og dokumentene er i skrivende stund ikke tilgjengelig. Som jeg har redegjort for både i radioprogrammer, og avisinnlegg, mener jeg at dette har vært en svært uklok avgjørelse av høyesterettsjustitiarius. Det har gitt anledning til en overdreven mengde spekulasjoner, som kannibalisme, okkultisme og annen styggedom. Kjente er også de mange sagn om at Nils Bastian Glads gjenferd herjer godset, som for øvrig har stått ubebodd siden 1898.

Runes referat:

Det var en svært regntung og grå ettermiddag i begynnelsen av mai, den fjerde for å være eksakt. Jeg subbet opp over Oslos miljøgate på myke gummisåler mens jeg prøvde å danne meg et klart bilde av hendelsene de siste tjuefire timer. -Alt hadde virket så innlysende da jeg ble vekket av en energisk Kjetil midt på natten. Så plutselig våknet jeg igjen på stuegulvet av at Maria hvisket "I Will Sooth You" i mitt øre. Det var da jeg forsto at jeg måtte ha drømt! Nå var alt som i tåke, som drømmene alltid blir i løpet av hektiske hverdager fylt med livsviktige trivialiteter.

Alt jeg kunne huske var bruddstykker av en samtale jeg ikke kunne finne mening i. Kjetil hadde sagt at vi ikke kunne møtes på Gamlebyen Gjestgiveri fordi det hadde blitt beskutt. Jeg hadde sagt ja med den selvfølgeligste mine. Det slo meg plutselig der jeg gikk at det kanskje ikke var makrell i tomat som var klint ut over hele innsiden av det kryptiske brevet skrevet til Sverre, men adressert til meg. Var det blod...? Jeg kjente at pulsen steg. Jeg stoppet et øyeblikk, snudde meg og så meg tilbake og forsto; det var bare de hundre meterne med motbakke i min kjære miljøgate, og ikke tynnslitte nerver. -Jeg var fortsatt på toppen av ting! Vel jeg var nå likevel fortsatt ganske forvirret, men tenkte beroliget at jeg i alle fall hadde husket mørke klær, nå som de myke gummisålene ikke ville hjelpe nevneverdig på tempoet.

Så var jeg der. Jeg tvilte plutselig på alt jeg hadde hørt sist natt. Kjetil hadde sagt noe med Corner. Jeg kunne sverge på at det var noe engelsk et eller annet sted i den kryptiske samtalen. Jeg så meg omkring igjen. Jo, det måtte være her. Jeg var sikker i samme øyeblikk som jeg så bommen, den velsignede miljøbommen! Kjetil hadde sagt noe om en bom. Jeg nølte et øyeblikk, før jeg fikk overbevist meg selv om at jeg jo var en fordomsfri antropolog, trakk pusten og gikk med bøyd hode og flakkende, skulende blikk over den høye oppbrettete kraven. Jeg sklei inn gjennom døra til lokalet jeg hadde peilet ut og skulle til å smyge meg til den mørke kroken bak i lokalet da en fast hånd grep meg om skulderen og en buldrende stemme sa: "Har du legitimasjon?". Jeg ynket meg under spørsmålet og tenkte helt klart i et øyeblikks febrilsk panikk at Kjetil virkelig var i problemer nå! Han hadde ikke leid inn demonstrantene utenfor. Hadde han virkelig sendt Procontra på horehus? -Så mye for den fordomsfrie livsnytelsen til de syv hedonister. Jeg tok meg et øyeblikk i å angre på alle de tapre ord jeg hadde latt falle de siste to–tre årene. Jeg ønsket der og da å ta dem alle tilbake og melde meg inn i den vestlandskpietistiske unionen SAU i steden. -Tankene mine ble brått avbrutt igjen av et utålmodig "legitimasjonen takk!". Det er 21-års grense og legitimasjonsplikt her". Jeg så fortsatt i gulvet og mumlet modig at jeg var 32 dette året. Han lo litt underlig og sa det var greit bare jeg legitimerte meg. Jeg fomlet opp lommeboken og studiebeviset mitt, hørte et sukk og dørvakta som utbrøt "se på meg da, for svarte!". Jeg mannet meg opp og så han fast i øynene i det han utbrøt: "...og jeg er bare toogtyve. Dette er ikke rettferdig!". Nå var det min tur: "Men svarte!? Dette er jo bare en bar og ikke....". Jeg sondret terrenget. Nei, her var det noe som ikke stemte! Plakatene som grein mot meg når jeg tittet ut av vinduet var i alle fall ikke til å misforstå. Jeg satte meg ved vinduet og bestilte en øl. 21...! Merkelig så fort tåka letta! -Blå skyer og greier.

Etter ti minutter kom Lars smilende og alt ble bare fryd og gammen. Alle mørke kroker og pietistiske angstkvaler var druknet i tre slurker pils og Lars sitt nærvær. Ettersom samtalen skred fram ble detaljene klare, og ubetydelige forskjeller som kjeller / loft, første etasje / andre etasje, jeg her / de der, satte mitt moralske univers i orden igjen. The differences that makes the difference, tenkte jeg fornøyd med meg selv.

Kjetil datt lett henslengt inn døra enda ti minutter senere og idyllen brast. Jeg husket plutselig alt det andre: blod, brev til feil personer med riktige adresser, skudd, nattlige telefonoppringninger med kryptiske meldinger. Hans blide oppsyn og likefremme fremferd virket jo oppriktig nok. Jeg slo meg sakte til ro med saken. Dessuten var jo mitt moralske univers, mitt moralske hegemoni fortsatt intakt. Jo her var alt i sin skjønneste orden, og jeg viftet resten av tankene bort uten at de satte seg nevneverdig til motverge!

Resten av gjengen datt inn en etter en. Det vil si Sverre og Aksel datt inn i ett. I hvert fall hadde de vært i ett og samme klesskap, og Sverre hadde hatt førstevalget! Etter Sverres klesstil å dømme, var jeg nok ikke den eneste som hadde ant ugler i mosen. Var det noen som skulle ha blitt stoppet i døra måtte det ha vært han, og det ikke for å spørre etter legitimasjon, men vandelsattest! Men min aller kjæreste dørvakt hadde vel fått nok for en kveld.

KR var vel forsinket på grunn av "tåke" igjen, tenkte vi, etter en time og ett kvarter. Vi ba Kjetil legge igjen beskjed i tilfelle den (tåka) skulle lette, og så satte vi i gang. Resten av kvelden forekommer meg noe delirisk. 21...!

Vi stoppet på en bensinstasjon og gjorde noe jeg overhodet ikke husker noe av. Så på et postkontor jeg fortsatt kan lukte i heten av mine dypeste nattlige mareritt. -Så plutselig sto vi der; midt i den Amerikanske borgerkrigens sjarm, arkitektonisk sjarm kan jeg liksom høre Harald legge til. Harald, ja. Harald er jo her. Når svarte kom han? Samme kan det være, godt var det i alle fall. Fort Meyers. Folk var det der og. Riktignok ingen ekle Konfødererte på jakt etter skalpen til den forræderske Kjetil, men en skikkelig Yankeemann sto og speidet ut fra 5 millioner kroners (800 000 $) fortet sitt og så ut som om han ville fortære oss alle, oss fiender av Darwins humanisme, oss forrædere av menneskehetens framskritt. "Liberty and Justice for all" -Kiss my ... -Borgervern er visst tingen har jeg hørt eller lest eller.... Jeg tok meg et øyeblikk i å angre på at jeg ikke hadde tatt på "Blitzfrakken". Da kunne vi nok ha fått all den moroa jeg og Sverre (med forbehold om at det er sant at klærne skaper mannen) hadde drømt om i våre aller modigste heltedrømmer.

Vi befant oss plutselig i en mørk skog på Malmøya. Skogsduer i form av store vampyrer sendte skjelvinger gjennom Aksel som ikke klarte å undertrykke spenningene i kroppen, spenninger som presset seg ut i form av gisp og megetsigende setninger. Vi trasket i stummende mørke ned alléer av velfriserte hekker og bed som snirklet seg snodig rundt i buete former som tvang mine tanker til Kvinnen. -Det ble en gang for alle slått fast for meg at Moder Jord er feminin og at hennes kraft trekker oss salige pilegrimer mot mørket i jordens indre.

I det fjerne, akkurat der hvor trærne blir oppslukt av mørket fant et gammelt hus sine konturer. De steile, firkantede, falleferdige formene i dette bygget stod i sterk kontrast til de sugende formene i naturens hage. -Mannen og Kvinnen; Kultur og Natur; det Destruktive og det Oppbyggende ble penslet ut i den evige motsatsen som sakte manifesterte seg mens jeg bevende skrittet nærmere. Hagen og Huset; Kvinnen og Mannen. Det luktet kamp og forfall, jeg var ikke et øyeblikk i tvil om hvem som hadde tapt her. Mannen hadde vunnet og var dømt til å råtne i sin egen fornedrelse. Ut fra den runde avsatsen som vender ned mot havet, livets salte vann, hørte jeg hvordan bølgene som salte tårer slikket opp over graven. Hennes grav. Skjønnhetens og Yndens grav.

Jeg ble vekket av min transeliknende tilstand av at Kjetil ropte oss bort til seg et sted bak hushjørnet. Det var helt mørkt, der vi fomlet oss fram langs veggen. Med ett ble det Lys, og jeg så alt klart. Aksel skrek et halvkvalt "Slå av lyset, slå av lyset. Det kan vekke naboene". Jeg tenkte for meg selv at han hadde rett, naboene en halv kilometer unna kunne virkelig bli vekket av dette Lyset. -Der på en spiker hang Naturen i all sin forråtnelse til spott og spe på Kulturens morkne vegg... Resten av kvelden var en usammenhengende reise i mørke, mystiske kriker og kroker i mitt indre bygg, fullt av luktene fra mine dypeste drømmer.

Det neste jeg husker klart er at jeg kryper ut av mitt hellige manndoms indre med min nese i et glass Madeira. Jeg takker livets safter for de oppkvikkende dufter av liv, kjenner kroppen har fått sitt, og tørker rømme og jordbærsyltetøy av haken. KR er visst her. -Som lyn fra tykk tåke, tenker jeg. Noen var i ferd med å feire. Pakker og papir fløy i alle fall rundt meg et eller annet sted. Jeg husker en eller annen udefinerbar stemme som sa: "...men Nadine er jo ikke på bildet?". "Jo da", svarte den umiskjennelige mandige stemmen til Kjetil. Stemmen røpet dype hemmeligheter om Mørke Makter da han rolig fortsatte: "Jo se, der er tennene hennes!". Noen flere ark passerte revy rundt bordet og åpnet et privatlivs fred før papirene nølende fant sin vei tilbake til esken med de fortsatt ueksponerte hemmelighetene, hemmelige notater om livets spennende og underfundige mysterier. Jeg smilte fornøyd til meg selv og tenkte: "Jeg har funnet et rom i livet, et rom hvor det er plass for livets motsatser, et rom hvor det er plass til Pro et Con i samme setning uten at de logiske strukturer kolapser under presset av livets mangfoldige puss."

Silentium: et moralsk etterspill

Ti, ja gjem deg, skjul din drøm
Senk følelser i sjelens brønn
Der stiger de og synker hen
Som stjernene på himmelen.
Stille, stille hviler de
Gled deg over dem og ti.

Kan hjertet ditt få uttalt seg?
Den andre, forstår han deg?
Fatter han ditt liv, din venn?
Når tanken taler lyver den.
Forstyrr ei kildens harmoni
Grums ei til, men drikk og ti.

Makt å leve i deg selv
For i din sjel har du et vell
Av trolske tankers tause drømmer
Som hater dagens lys og rømmer
I høylytt ståking drukner de
Så lytt til deres sang og ti.

Tutsjev (ca. 1830)
Gjendiktet av G. Flikke

Sannheten

Skyte-episoden på Gamlebyen Gjestgiveri var ganske reell, den var naturligvis ikke planlagt av Kjetil, men kom dog usedvanlig beleilig.

Veiskiltet som sier "Steckmets gate" står fremdeles på Ormøya, som det skal - som et løgnaktig vitne om sannhetsgehalten i Henrik Nils Henriksens beretning.

Forøvrig var Lars Kristian informert om løgnen hele tiden. Kjetil hadde følt han trengte en med-løgner for å sikre den rette stemningen, og selv om det fort viste seg at vi ble redde nok helt på egen hånd, fortjener Lars Kristian honnør for sin trendsettende nysgjerrighet og angst denne kvelden.