Dis - en historie om kjærlighet
|
9. mars 1995 møtte Procontras medlemmer nygredde og proppfulle av forventning opp på Klingenberg kino for å se den sagnomsuste filmen DIS. Og forventningene ble infridd - og vel så det. En større totalopplevelse på kino skal man lete lenge etter! Her er Kjetils selvransakende anmeldelse av filmen. Procontra var på kino torsdag 9 mars 1995. Jeg (Kjetil) var nettopp kommet hjem fra USA, det gjorde godt å se så mange slanke, vakre og skikkelige unge menn: Procontra fulltallig. Vi skulle på kino. Dis - en historie om kjærlighet. Eller: Tåke - en historie om meg selv. Inntrykket av å møte gamle venner ble usterkt i forhold til dette. Dersom Aune Sand hadde vært en smule mer begavet, ville filmen vært uutholdelig. Ingen andre kan leve mitt liv. Du blir sårbar av å leve... Synne hadde en sterk dragning mot tunneler. Det var ikke første gang Synne tråkket for hardt på gasspedalen Paris er et pseudonym for romantikk jeg hadde trodd det var en klisjéfornuften har ingen sjanse når følelsene regjerer hørtejeg en fengselsinsatt sien gangjeg har en ønske omåelske ogåbli elsketog det erbare mitt! Og det er bare mitt! Ikke nå mer, nå vet vi om det også. Jeg har aldri før følt at en filmregissør har kommet så nært meg, tatt så stor plass under en forestilling. Vanligvis når jeg er på kino, blir jeg såpass opptatt av de menneskene filmen handler om, at jeg på en måte glemmer menneskene bak kameraene, bak manuset og replikkene. Men Sands ånd lå tungt og tett over oss i Klingenberg’s lille kinosal denne kvelden. Og ånden snakket - så høyt at den overdøvet de bedrøvelige karakterene som vimset rundt på lerretet. Den sa: jeg er bereist; jeg er reflektert; jeg er har noe å lære deg. Sand foregir å presentere en film om endel forelska tenåringer, men budskapet er i virkeligheten et annet; et metabudskap: Sand markedsfører seg selv. Vi får inntrykk av en narsissistisk, støyende, og forholdsvis enkel ung mann. Metabudskap 1: Filmregissøren er en reflektert, nærmest filosofisk anlagt person. Hans sinn er rikt nok for å favne en fem-seks unge menneskers tanker om hva livet egentlig er, og hva det vil si å leve og elske og slikt noe. Det er ikke noe galt med tankene til Sand. Hvis de er komiske og forekommer oss noe stakkarslige, er det fordi vi kjenner oss igjen i dem. Vi har tenkt dem selv. Jeg husker selv en andakt jeg holdt i klubben, der jeg metaforisk omtalte mitt liv som en reise på havet - jeg liknet Gud med den brennende røde solen i horisonten; Jesus med solens refleksjoner i havet, osv, osv. Å holde en slik andakt er en narsissistisk behagelig opplevelse, alle rundt meg konsentrerer seg om mine tanker, om mine bilder - jeg er mesteren, den som vet noe de ikke vet, den som har noe å gi, å dele. I likhet med Sand, kan jeg også komme på den tanken at livet mitt er så spennende at jeg burde ha vært filmet, slik at andre mennesker kunne få del i det. Da jeg padlet fra Trondheim til Oslo, skrev jeg: Det kommer stunder da jeg ikke lenger plystrer eller synger, ikke beregner hvor lenge det er til rasjoneringen tillater at jeg tar en ny bit av melkesjokoladen, ikke tenker på hva jeg skal gjøre når jeg komme hjem, ikke tenker på venner; og ikke tenker på hvor lang til det vil ta å svømme til land hvis jeg skulle velte. Da sitter jeg bare og ser utover bølgene, mens padlingen går uten at jeg behøver å tenke på den. Jeg er kommet på bølgelengde (så og si) med havet. Hjernen er koplet i frigir, og jeg opplever en fantastisk ro. Å prøve å beskrive denne følelsen er både håpløst og forsåvidt også unødvendig. De som er glade i å ferdes i naturen vet sannsynligvis hva jeg snakker om. Og for de som ikke forstår seg på mennesker som pakker i sekk eller kajakk for å komme bort fra sivilisasjonen, er det like vanskelig å beskrive naturens ro som det er å beskrive fargene for en som aldri har kunnet se. Et annet eksempel på meta-kommunisering. Teksten handler ikke om kajakk, hav, naturens ro - men tvert imot om Kjetil, Kjetil, Kjetil - som er avbalansert, djerv og sympatisk. Dette var liksom-indre opplevelser, fra min liksom-dagbok, men egentlig så jeg meg selv utenfra, som gjennom en kameralinse, og egentlig tenkte jeg at notatet kunne innarbeides i en artikkel jeg planla å skrive for Vi Menn. Forskjellen på Sand og meg er at bare han fikk filmen laget. En forskjell til - jeg har nå kommet dithen at jeg med all tydelighet ser hvor ynkelig en slik PR-jippo er, og jeg krymper meg ved tanken på at jeg selv har skrevet noe så platt og patetisk for kun ti år siden. Jeg kan ikke lett forestille meg hvordan Sand, som påstås å være like gammel som meg, har greid å bevare sitt sinn så ungdommelig og ubesudlet at han ikke ser hvor søt han er når han prøver å være voksen. Metabudskap 2: Filmregissøren snakker med største nonchalanse om lokale barer i New York og skumle strøk i Kairo. Han er en verdensmann. Som en trøst for traurige og sidrompa kinogjengere, som i Sands forestillingsverden nok må være svært fattige og forknytte sammenliknet med ham selv, vier han en del av filmen til lokale strøk i Oslo. Moralen: spennende og vakre ting kan skje her hjemme også, så vi trenger ikke være lei oss selv om vi ikke er like bereiste som Sand. Grunnen til at dette forekommer meg så ynkverdig, er at jeg er slik selv. Jeg syns jo også at jeg lever et spennende liv med reising all verdens steder; jeg liker også speile meg selv i den misunnelsen eller beundringen jeg forestiller meg at andre føler når jeg (liksom-motvillig, eller liksom-beskjedent) snakker om mine eventyr under andre soler. Men igjen, og det tror jeg må være forskjellen mellom Sand og meg, jeg kan noen ganger se meg selv utenfra når jeg driver slik "ego-boosting", jeg ser meg selv søt og komisk, men også noen ganger selvgod og motbydelig. Jeg tenker at det må bli vondt for Aune å forholde seg til filmen sin, hvis han en dag vinner den selvinnsikten som folk flest utvikler mot slutten av puberteten. Jeg må få sitere litt fra et brev Jonny Handsome (Kjetils bror - red anm.) sendte meg fra Viet Nam, den tiden jeg bodde i Strasbourg. Han demonsterer selv-ironisering som en måte å forholde seg til de tåpelige kvalitetene som Sand nok ikke vet han har: Jeg ser av brevet ditt at du har oppdaget at like naturlig som andre snakker om Sandvika, Høn og Spikkestad, snakker jeg om Bombay, Calcutta og Kathmandu. Og du skal vite det broder, at mens folk står der hjemme og klør seg i hue og lurer på om de skal ta en helgetur til Filtvet, så bare møkker jeg avgårde med tog fra Hawai til Haiphong. Og fra Haipong bare kjyler jeg videre med båt til Hong Gai. Så freser jeg avsted over Hong Gai bak på en motorsykkel, før jeg hiver meg på en ferge og knasprer over sundet til Bai Chay. Så er det bare å kjøtte sammen båt og mannskap og få dem til å loffe oss rundt i Halong bay, fra øy til øy med grotter så store at jeg saktens kan lure på om jeg har fått med halve månen i matpakka! Og mens folk der hjemme fortsatt står og klør seg i pappskallene sine, har jeg forlengst fordufta fra hele Halong bay, og jazzer avgårde med fly til Hoi An og nye eventyr. Godt å høre at du også er konge; møter opp snydens på eksamen og viser de medisinertølperene hvem som er sjefen. Ingen skal akkurat komme å si at Karlsen-brødrene er tapt bak to vogner. Nei, jeg vil snarere si at vi reiser over stjernehimmelen i hver vår Karlsvogn! Skjønner? Karlsen og Karlsvogna, åh fy fa, - det er jo nesten akkurat samme ordet jo. Du bare tar bort en fra Karlsen, og legger til vogna, så får du Karlsvogna!! Også må du alltid huske på at blod er tykkere enn vann. Ja, jeg pleier å si det sånn jeg broder’n; at hvis vann er luft, ja da er blod jaggu komprimert stein! Da skjønner du sikkert hva som er tykkest? -Blod!! Ja - det ble nesten ingenting om Procontra, og veldig mye om slike ting som jeg har kommet til å tenke på når jeg har tenkt på denne filmen. For at referatet skal være komplett, vil jeg dog få understreke at Sverre bærer en krone som nok bare vi andre kan se. En krone som er laget av generøsitet og kvalitet. Dernest at det ikke var min jobb å skrive dette referatet, for vi hadde blitt enige om å følge alfabetisk rekkefølge, bare spør KR. Og til sist, at Sverre glemte igjen hanskene sine på kafeen etterpå.
Kjetil |