Procontrall

Den 6. desember ble CDen "Procontrall volume one" lansert på en intern pressekonferanse i Procontra. Proconnect bringer her en kopi av teksten i coveret:

Dette er Procontras første interne cd-utgivelse. Arbeidet med prosjektet startet i mars 1996, da alle Procontras medlemmer fikk utlevert et skjema der de skulle velge det de mente var tidenes beste og tidenes verste låt, og begrunne svaret. I september samme år var alle skjemaer levert, og arbeidet med produksjon av cd og cover tok til.

Utgivelsen representerer en milepæl i Procontras historie: For første gang er det systematisk samlet inn substansielt materiale om de enkelte medlemmenes liv også utenfor Procontra. De forskjellige besvarelsene varierer kraftig, både i form, innhold og lengde. Og det er bra, for akkurat slik er det jo med selve medlemmene også, for å si det litt fiffig.

Rekkefølgen på melodiene er tilfeldig, bortsett fra at Kjetils valg av verste melodi ligger som siste spor. Dette for å unngå at han lar være å spille platen av frykt for å risikere å høre melodien ved en feil.

Sverre, teknisk ansvarlig

Aksel, beste:
Anne Grete Preus - Stemmene inni

Hva man synes er den beste låten endrer seg over tid. Hvem av oss syv utvalgte ville vel for 20 år siden tenkt seg at de noen gang ville sette juleansjosen på listen over de ting som gjør at man gleder seg til julen? Nei, dette blir i beste fall en vurdering gjort i én fase av livet - et valg som uten disse forutsetningene vil kunne virke underlig ved et evt. tilbakeblikk om 20 år.

Man vil snart kunne lese at jeg mener noe om en norsk sang/artist som ikke kan tolkes i dennes favør. Jeg må derfor gjøre det klart en gang for alle; jeg har ikke noe i mot norsk musikk - det er faktisk norsk musikk som gleder meg mest for tiden. Valget falt på en sang med en tekst som gir noe å tenke på og som samtidig er fengende musikk. Hva mer kan man ønske seg?

Aksel, verste:
Jan Eggum - Mor jeg vil tilbake

Det å skulle trekke frem den sangen som er den verste man overhodet har hørt er ingen lett utfordring - tatt i betraktning at det finnes rikelig med alternativer. Det enkleste ville selvfølgelig være å velge en låt som "alle" mener er bånn. Her vil Janicke, Sputnik, Julio Iglesias, Vikingarna m.fl. være klare kandidater. Å velge en av disse er for enkelt - et motstrømsvalg er bedre. Det voldet meg lite bry å gjøre et valg som er et klart motsrømsvalg - og det fryder meg i det påfølgende å kunne male ut hva jeg føler for akkurat denne sangen og dennes "eier": Jeg har litt problemer med å vite om det er sangen alene og dennes umulige tekst; "Mor jeg vil tilbake", eller den sytende fettluggen av en bergenser jeg har mest problemer med å takle rent emosjonelt. Jeg velger å tro at det er kombinasjonen. Det er ingen rasjonell grunn til at jeg ikke liker sangen, hadde det vært det, hadde jeg neppe likt den så dårlig. Sangen gir meg bare sterkt negative bølger. Jeg vemmes!

Lars Kristian, beste:
REM - Strange currencies

Verdens beste låt, den bør man finne i sin egen cd-hylle naturligvis. "Strange currencies" gråter med meg når jeg er trist, og slår følge med gleden når jeg er glad. Da er det en god låt, ikke sant?

Lars Kristian, verste:
Natures ensemble - Rains musical massage

Verdens beste låt fant jeg i min egen hylle. Hva gjør jeg når verdens verste låt befinner seg (sammen med mange andre elendige låter) 30 cm til høyre, i hylla til Sunniva? Henne som jeg skal leve livet med, henne som jeg skal dele alt med. Henne jeg har felles økonomi med, og som går hen og betaler $ 4.99 for "Rains musical massage" - låta som får meg til undres for hvilken avsindig grunn jeg giftet meg? Da er det en dårlig låt, er det ikke?

(Da denne melodien er på 60 min og 15 sek, er bare et utdrag tatt med.)

Sverre, beste:
Leonard Cohen - Dance me to the end of love

Dette var ikke et enkelt valg! Et helt knippe sanger var kandidater som jeg følte at jeg ikke kunne svikte: Skulle jeg ta Pink Floyd, heltene jeg svor evig troskap i ungdomstiden, selv om musikken nå gjør meg litt nedstemt og deppa? Skulle jeg gå for superlåta "Hotel California", selv om jeg aldri har brydd meg om noen av de andre melodiene til Eagles? Eller burde jeg satse på en av de mange tannlegeborr-sangene til Jan Eggum, (så vondt at man får tårer i øynene, og fryktelig deilig etterpå), for eksempel den hjerteskjærende bra "Ta meg med"?

Jeg endte opp med Cohen. Gode gamle Cohen. Fordi nesten hver eneste sang han har gitt ut er en favoritt som jeg kan synge med på. Fordi vi liksom er litt kammerater, Cohen og jeg: Han synger for meg, og jeg forsvarer ham hver gang noen syns at han er treig, teit eller umusikalsk. Og hvis mine protester ikke hjelper, smiler jeg likevel. Vi bryr oss ikke om slikt, Cohen og jeg - vi vet at han er bra.

Jeg kunne altså valgt nesten hvilken som helst melodi med Cohen, men endte opp med en live-innspilling av "Dance me to the end of love". Fordi dette var den første Cohenmelodien jeg hørte. Fordi Cohen er aller best live. Og fordi her får vi alt: Det talentløse pianoforspillet, spilt med én finger av Cohen selv. Den forførende fiolinen. Den slappe rytmen. Den grove stemmen. De underfundige, fascinerende tekstene, som jeg aldri helt kan forstå. De sortkledde kordamene som er enda mer uunværlige på konsertene enn på platene, og det lange mellomspillet som gir Cohen tid til å gå bort og se litt nærmere på dem. Kort sagt: Fenomenet Cohen.

Sverre, verste:
Julio Iglesias & Willie Nelson - To all the girls I've loved before

I denne kategorien vurderte jeg sangen "Lassie" med gruppa Septimus som en sterk kandidat. Når det utrolig patetiske refrenget "Jeg møtte Lassie, jeg møtte Lassie, hun kom i mot meg med sitt vov" er den bærende lyrikken, skulle man kanskje tro det ikke kan bli stort verre.

Men Julio Iglesias og Willie Nelsons "To all the girls I've loved before" er faktisk adskillig verre! Her er alt galt: Disse to bortskjemte eklingene, definitivt over sin beste alder, lirer av seg en glætt melodi, med en ufyselig tekst. En slags liksom-ydmyk takkevise der det egentlige budskapet er: "Vi har hatt fryktelig mange damer på besøk i sengen". Mot slutten av sangen begynner de til alt overmål å synge "we", så man får en følelse av at det dreier seg om samme seng. Samtidig. Det gjør ikke saken bedre at dette er blitt en solid internasjonal hit. Det kryr av kvinner som går rundt og syns dette er en hyggelig og artig sang, framført av to sjarmører. De er stygge og uspiselige begge to, det er det de er!

Og alle kvinnene som sangen er skrevet til (dersom det virkelig er sant at det er så veldig mange av dem) ble antagelig litt stolte og glade da de hørte Fløtepus og Cowboyshoes synge om dem. Men de burde blitt flaue! De burde tenkt: "Ikke bare rota jeg med Julio (og Willie?) i fylla, men nå tjener de millioner på å synge om hvor heldig jeg var!"

Forresten er de sikkert elendige elskere også. Begge to. Ikke det at jeg bryr meg noe om det, men jeg tror nok vi bare kan slå fast at de nok er heller talentløse på det feltet, ja.

Det som virkelig gjør meg deppa, er at jeg plutselig kan knipe meg selv i å gå og synge på dette makkverket. Det skjer meg faktisk stadig vekk. Alle vet at man plutselig kan føle dårlig samvittighet hvis man ser en politibil, selv om man ikke har gjort noe galt. På samme måte kjenner jeg en følelse av å være en stygg liten gris når det går opp for meg at det faktisk er min stemme jeg plutselig hører i en innlevelsesfull framføring av for eksempel denne verselinjen "To all the girls I once caressed, and may I say I gave the best. For helping me to grow, I owe a lot I know to all the girls I've loved before..."

Jeg forsøkte å plukke ut noen ekstra ufyselige strofer fra sangen for å illustrere mitt poeng, men ser meg dessverre nødt til å gjengi den i sin helhet, da jeg ikke greide å velge:

To all the girls I've loved before
who traveled in and out my door
I'm glad they came along
I dedicate this song
to all the girls I loved before

To all the girls I once caressed
and may I say I gave the best
for helping me to grow
I owe a lot I know
to all the girls I've loved before

The winds of change are always blowing
and every time I tried to stay
The winds of change continued blowing
and they just carried me away

To all the girls who shared my life
who now are someone else's wife
I'm glad they came along
I dedicate this song
to all the girls I've loved before

The winds of change are always blowing
and every time I tried to stay
The winds of change continued blowing
and they just carried me away

To all the girls who cared for me
who filled my nights with ecstasy
they live within my heart
I'll always be a part
of all the girls I've loved before

To all the girls we've loved before
who travelled in and out our door
Were glad they came along
we dedicate song
to all the girls we've loved before

P. S. Hva svarte mener de med "I'll always be a part of all the girls I've loved before"? Er det snakk om en slags parasitt eller sykdom?

Knut Ragnar, beste:
Chris de Burgh - Flying home

Denne sangen gir tankene mine frihet, kroppen min velvære og hjertet harmoni.

Knut Ragnar, verste:
Hot Butter - Popcorn

Etter en stund går det helt rundt i hodet på meg, og melodien blir umulig å kvitte seg med, den bare fortsetter å summe i hjernebarken.

Harald Mathias, beste:
Neil Young - Cortez the Killer (fra "Weld")

Seig, deilig, lang låt krydret med suggererende gitarsoloer bestående av de nydeligste tonefølger. Småkryptisk tekst som gir drømmene vinger.

Harald Mathias, verste:
Finn Kalvik - Jeg har finni meg sjæl

Elendig melodi og tekst. Stakkato og platt mislykket forsøk på å ironisere over egen selvhøytidelighet.

Rune, beste:
Alanis Morisette - You live you learn

Nå er det slik med meg at jeg har et mer nyansert og mindre klart definert forhold til gledene i livet enn sorgene, så valget av tidenes beste låt har jeg større kvaler med enn tidenes verste.

I en tid med fast lønn og dertil voksende CD samling, og en tid i Trondheim hvor, ja, en tre år lang kulde smeltet, duftene pirret; I was simply brought to my senses, or was I?

I walked out this morning,
it was like a veil had been removed from before my eyes.
For the first time I saw the work of Heaven
in the line where the hills had been married to the sky.
And all around me every blade of singing grass
was calling out your name and that our love would always last.

And inside every turning leaf is the pattern of an older tree,
the shape of our future; the shape of all our history.
And out of the confusion where the river meets the sea,
came things I'd never seen.

I was brought to my senses,
I was blind but now that I can see,
every signpost in nature
said you belong to me.

Selv naturen er feilbarlig. Jeg tuslet tilbake til gamle tomter; tankespinn og tunge, håpløse spekulasjoner om hvorvidt Han som sto over naturen virkelig var "One of Us"; om man kan stole på at Han tar hensyn til biologi, gode forsetter og høy moral bak lukkede dører?

Dette var sanger av henholdsvis Sting og Joan Osborn, som lenge lå øverst på favorittlisten, men valget falt ned på en tredje...

No, I'd rather kick back and swallow it down with that jagged little pill called irony, and wait until the dust settle. Meanwhile singing the tunes of Alanis Morisette - one of the best debut albums ever - who seems to have captured the hopelessness of our unfulfilled passionate lives, yet refusing to give up, rather turning the tables, changing the rules by watching it all from afar. The best tune ever is You live you learn -my shout from afar this spring of 1996 -it is my experiences spit out back to you all with venomous joy:

I recomend getting your heart trampled on to anyone
I recomend walking around naked in your living room

I recomend biting off more than you can chew to anyone
I certainly do
I recomend sticking your foot in your mouth at any time
Feel free!
Throw it down (the caution blocks you from the wind)
Hold it up (to the rays)
You wait and see when the smoke clears

You love you learn
You cry you learn
You lose you learn
You bleed you learn
You griev you learn
You live you learn

Hvem kan tape med en slik innstilling? Når det i tillegg svinger noe aldeles hemningsløst, så saken er endelig klar fra min side. Enjoy!

Rune, verste:
Glenmark Erikson Strömstedt - Jag gråter inte mer

En av de mest solgte CD'ene i 1995 inneholder mitt valg for tidenes verste låt. Nå har jo de begavede øst ut over allmuen en stor mengde låter som kunne passet inn i denne kategorien, så når jeg velger denne er det nok et utslag av at de fem første låtene på CD'en godt kunne ha kvalifisert til, om ikke tidenes, så i alle fall 1995s beste låt. Kontrasten blir med andre ord brutal når man på "Glenmark Erikson Strömstedt" kommer til spor 6 og "Jag Gråter Inte Mer".

Et stakkato komp utfylles av en meget anstrengt stemme som klynker ut en tekst av aller verste "hjerte/smerte" kategori:

Du sa du måste gå
Sa du måste sticka
Har aldri gråtit så
Min lilla flicka

Uansett, damen "knullade seg ner til Amsterdam", og gav oss en låt som jeg bare har orket å høre helt ut en gang, nemlig da jeg i dag skulle forsikre meg om at den var verd tittelen tidenes verste låt.

Kjetil, beste:
Odd Børretzen - Eventyret om de tre bukkene Bruse

Jeg har litt samme forhold til Odd Børretzen som jeg har til Cornelis Vreswijk, det stikker dypt i meg, begge var jo også etablert og vel så det da jeg lyttet til mine første sanger, så de har alltid vært tilstede i livet mitt.

Jeg har hatt en fantasi om at de begge var personlige venner av familien min, men når jeg tenker etter nå, så slår det meg at det nok ikke var tilfelle, det var nok slike feilslutninger unger trekker når de for eksempel hører pappa og onkel nevner et navn. Jeg vet at Vreswijk skulle ha feiret julaften sammen med oss et år da onkelen min arrangerte en konsertturne for ham, men han ble forhindret i siste liten. Det var det året Julenissen ikke kom.

Vreswijk og Børretzen kombinerer i sangene sine en vennlig forståelse med en bitter, ironisk samfunnskommentar, de er nære og ærlige, de er - mine helter. Artikkelen "Norgesbrødet" (Brødrene Karlsen: Rim & Retorikk, 1992) representerer ett av mine mange forsøk på å skrive slik som Børretzen synger.

Disse to heltene mine har jo skrevet mye som er moro å høre på, men nå er jeg i det sentimentale hjørnet, og vil velge en sang som stikker spesielt dypt i meg. Vreswijks "Rosen" og Børretzens "Eventyret om de Tre Bukkene Bruse" forteller begge en trist historie, og begge er brutt opp av sekvenser med deilig jazz-aktige toner. Siden jeg må velge, faller jeg ned på Børretzen, han er jo tross alt av samme mulda som meg, og på den måten representerer han halve sjela mi.

(Den tekniske kvaliteten på dette opptaket er ikke helt bra, da det er hentet fra en slitt LP-plate. Børretzen har forøvrig brukt deler av denne teksten om igjen på sin siste plate "Noen ganger er det all right".)

Kjetil, verste
Birgit Strøm - Titten Tei André von Drei

Den avsindige lille tredukken, jeg orker ikke å skrive navnet hans flere ganger - min uvilje mot ham er så sterk at jeg tror det er riktig å si at jeg hater ham. Min motvilje mot ham er å likne med min fars forhold til The Great Garlic Girls, og min bestefars uvilje mot Per Asplin.

Det var nok min bestefar som gav meg et forbilde for hvor sterke aversjoner det er riktig å ha mot figurer på TV: Dersom Per Asplin kom opp med sitt smørblide plastikksmil, og sine hurra-gøyale sanger, slo min bestefar av TV'en; gikk ned i kjelleren og skjøt på blink med luftgeværet sitt; rulla en rullings og gikk ned til enden av Rosenkratz gate; hva som helst. Han pleide ikke å være tesnakkanes før dagen etterpå.

En natt drømte jeg om å hive denne dukken på peisen, lem for lem. Det er litt skremmende å tenke på hvilken glede jeg opplevde ved å se ham gå opp i flammer.

En periode fantaserte jeg om å bli kjendis, med det for øye å bli invitert inn i sofakroken i NRK og bli intervjuet av det meneske-insektet som svever rundt og fornedrer både seg selv og dem han "snakker" med. Jeg skulle hatt med en saks, og klippet over snoren til hans høyre arm. Lurer på hva han ville sagt da? Videre ville jeg tatt snoren til begge føttene, deretter hodet. Hvis han hadde prøvd seg på en sjåkkedarisei da, ville jeg kanskje gjort noe som jeg egentlig ikke har lyst til å skrive om her. Som sagt, jeg ser at dette ikke virker riktig navla, men det er sant hvert ord.

En ting som også er sant, er at da jeg var omlag femten år, kom en pike opp til meg i skolebussen og sa at jeg liknet på T.T. Jeg kjente henne så vidt, jeg aner ikke hvordan hun kom på å si det, men jeg fikk ikke til å svare, og jeg var lei meg i flere dager etterpå.

Jeg kommer selv aldri til å høre dette kuttet på plata, dersom jeg kan unngå det.

Platen vil ikke komme i salg, først og fremst på grunn av at vi

• ikke har mer enn syv eksemplarer*
• ville bryte copyrightloven hvis vi gjorde det
• sant og si ikke tror særlig mange ville være interessert uansett

*) Fra 6/11-99 eksisterer CDen i 8 eksemplarer, da herreforeningen Gradestokken Det Forkobrede Anker ble overrakt et særtrykk på GDFAs Lågåsildlag 1999.

Hovedmeny / Procontrall volume one