Procontra

Gjestebok september 1996

Mye dramatikk i gjesteboka denne måneden! Vhoo Fjell oppløste seg og forsvant sporløst. Og Bård gikk inn i en farlig depresjon, etter at Kjetil hevdet at et av diktene hans måtte være et plagiat.

Nye gjester dukket også opp, blant annet kosebjørnen Asuncion og den produktive, reaksjonære poeten Bli Lyzz. Som vanlig er de eldste innleggene nederst.


Cellula Parietale (HCl) mandag 30. sepember 1996 kl. 18:33:51
Bravo! Bravo! Vakrere kan det ikke sies! Et hyllningsdikt til høsten! En poetisk utmaling av hvordan trærne kaster sine blader i hodet på oss, blader som vinden like etter skal blåse i ansiktet vårt, og som regnet litt senere skal gjøre til en grøtete masse, som vi må vasse i og bli våte og kalde på bena og rumpen når vi faller over ende, blåst ned av den samme vinden, godt hjulpet av de sleipe bladene. Så sitter vi der og raser utfor bakken på denne slibrige grøten, mens regnet pisker oss i ansiktet og vinden blåser og det er kaldt, og da, akkurat da er det vi smeller i grøften, slår kneet mot en stein, triller rundt to ganger og får kink i nakken, whiplash og lumbago, før vi gnir ansiktet i det duggvåte gresset, hører kirkeklokkene ringe med dype glassklare drønn og merker kysset av rosenhekken som rasper oss nedover ryggen og forteller hvor fantastisk det er å være ett med naturen. Takk Bli, takk.
Bli Lyzz (snakkeraldriommegselv) mandag 30. sepember 1996 kl. 15:1:6

Det er ikke kulden som
biter bladene av
løvtrærne. Det er skogen
som drar en sløv, rustflekket sag over
skyene og drysser seg selv som
våt sagmugg over rimslåtte
jorder. Et skritt i gresset
og duggdråpenes glassmagasin
risler i tause, nesten uoppnåelige
små klirr langs de tråkk du
har utvalgt. Du har utvalgt, for
å kunne velge, for å si: "høst", for å
kunne bli til støv og kjenne din hud
som et fuktig blad trekke
nervene og sansningen ut av
kuldeskapet bak dine øyne. Ut
for å bli til små kyss av lyng en blygt
rødmende natur sender deg fra
bak hver eneste høsttime.

Bli Lyzz

Cellula Parietale (HCl) fredag 27. sepember 1996 kl. 19:44:22
Hva går det av denne gjestesiden??? Her har dere i deres midte en poet som sprer sine skarpe dråper iblandet sollysets ømhet og overbærenhet. Dette gjør hun på en svært språkmektig måte, i tillegg til at hun faktisk har noe å si. Jeg snakker selvsagt om Bli. Ignorant overser gjestesidens bidragsytere gang etter gang denne poet som gjester dem, for å fortsette med det de kan aller best: Snakke om seg selv. Skjerp dere, sett dere ned og les, og gi Bli skikkelige svar - hun snakker til dere!
Asuncion (Paraguay) Bilde fredag 27. sepember 1996 kl. 19:9:25
Hei!

Jeg skal hilse fra Bård som jeg påtraff på Ullevål sykehus i formiddag. I og med at han satt og spiste innholdet i matpakken sin, forøvrig bestående av en skive med salami, en med hvitost og en med roquefort, og ikke papiret rundt, antar jeg at tilstanden hans er bedret. Han var også mer talefør, og kunne opplyse at han aldri mer ville skrive noe på Procontras gjestesider - i allefall ikke før Kjetil hadde kommet med en uforbeholden unnskyldning for sine insinuasjoner - på vers!

Jeg gjorde mitt beste for å overtale han til å skifte mening: Hvordan kunne han forvente at en oppkomling som Kjetil skulle kunne forfatte et dikt av noen som helst kvalitet? Men han var hard og sto på sitt. Selv da jeg trakk trumfesset ut av ermet og fortalte om Kjetils ros av diktet hans og nesteninnrømmelsen av at han tok feil, svarte han bare mutt at nå var det på tide Kjetil løftet litt på billeskallet sitt og møtte verden med annet enn det sure humlebrygget han hadde for vane å koke istand.

Der står altså den saken. Ellers ser jeg at redaktøren ønsker å diskutere tomhet. På meg virker det litt vanskelig å diskutere noe som ikke er. En tomhet er jo kun definert så lenge noe er rundt den. Ta en blå plastbøtte f.eks. Hvordan ville det være hvis man kunne tømme tomheten ut av den? Da ville man jo risikere at det ble stående tomheter igjen alle steder man har hvelvet plastbøtter. Slikt er farlig, noen kunne komme til å snuble i tomhetene og falle og slå ut flere tenner. Spesielt ille er det siden tomhetene ville være omtrent umulig å få øye på, der de står ganske så gjennomsiktige. Nei en tomhet kan ikke eksistere uten noe rundt!

Eller kanskje det nettopp er det den kan? Det er kanskje en løgn at tomheten defineres av det som er rundt? Bør vi heller se på tomhet som det som blir igjen når det som definerer tas bort? Kanskje er det slik at vi alle trenger noen til å favne oss, og hvis noen ikke er der, blir tomheten stående naken tilbake, usynlig for omverdenen, men smertelig lett å snuble i? Kanskje er hud som omslutter hud (eller grønn syntetisk pels), det som skal til for å fjerne en tomhet, slik at den ikke lenger kan føre til fall?

Jeg undres og vet ikke svaret på hva tomhet er. Det eneste jeg kan si er at når kjærsten min (som jeg stadig er trofast mot, selv om jeg nok vet at hun flyr etter en annen) klemmer meg, er det som om det ikke finnes tomrom igjen i verden, og jeg tror ikke at det bare skyldes at hun pleier å dumpe ned på meg når hun setter seg i sofaen...

Til slutt en notis til Geir:
Jeg takker for rosen for mine fortellerevner. Likevel liker jeg dårlig antydningen om at beretningen ikke er opplevd, men et fantasiprodukt. Jeg må bare si som Peer Gynt: "Det er sant hvert evig ord!" Jeg må også få oppklare den villfarelsen du ser ut til å sveve i når du omtaler meg og Bård som samme person, dette er selvsagt ikke korrekt (går jeg f. eks. rundt med en fisk til stadighet?) Nei Geir, ta en titt på bildet av meg, så ser du fort at jeg ikke ligner på Bård!

Ellers må jeg få opplyse om at alle utmerkelser etc. kan sendes mitt sekretariat:

Asuncion
c/o Hansen
Frognerveien 58, leil. 207
0266 OSLO

Vennlig hilsen Asuncion.

Geir (Protest) fredag 27. sepember 1996 kl. 10:7:42
Kjære Bård, alias Acunsion,
Jeg vil med dette overrekke en vittighetspremie på vegne av "Pro-test". Både beslutningsprosessen og Acunsions tilsvar vitner om en fantasi som overrasker og morer. Vittighetspremien kan innhentes ved skriftlig henvendelse til Pro-test: Per Kvibergsgate 2, 0478 Oslo.
Sverre Reiten (sverre.reiten@nrk.no) torsdag 26. sepember 1996 kl. 23:32:8
Jeg må innrømme at jeg skvatt litt da jeg plutselig fant dette lange innlegge fra Asuncion her. Jeg hadde forberedt meg mentalt på et lite svar til Bli Lyzz - grasrotspoeten som ingen vil høre på. Og vips, så finner jeg en lang og hjerteskjærende fortelling fra en med store runde øyne (og ører). Vi får tro at Kjetil svarer på dette. Eller burde vi foreta en meningsmåling blant leserne: Skrev Bård diktet, eller stjal han det? Jeg lar i hvert fall saken ligge inntil videre - jeg må prate med Bli.
Jeg vil nemlig gjerne prate, Bli. Jeg vil ikke holde munn. Jeg vil ikke ha et monn av jord målt ut. Jeg har allerede alt for mye jord: To verandakasser fulle, der alt dør.
Det at du ikke har fått særlig mange reaksjoner på dine sterke, om enn litt dystre dikt, skyldes ikke at diktene ikke er bra, eller ikke tar opp viktige problemstillinger. Ei heller at de ikke er til å forstå. Jeg tror ikke folk forstår at du skriver til dem. De tror du henvender deg til alle de andre. Jeg derimot, forstår at det er dem du snakker til. Og ikke meg...
Nei, jeg skal ikke tøve. Jeg liker det du skriver, og syns du fortjener tilsvar. Og jeg tror jeg ser noe av det du vil oss. Jeg er enig i kritikken. Folk som skriver i munnen på hverandre, og bruker øynene til alt annet enn å lytte.
Hva gjør jeg med det da? Jeg gjør som alle de andre. Jeg kaster fram et nytt tema som vi kan debattere. Dvs. ikke helt nytt. Kjetil skrev 10/9: "Jeg syns ofte det er ganske gøy å surfe på www, og å lese Proconnect også, men jeg føler meg ofte litt tom etterpå, omtrent samme følelsen som når jeg har sittet og kopt foran TV'en en halv natt. Hva kan denne følelsen fortelle meg?" Tanga er også inne på temaet tomhet.
Men hva er en følelse av tomhet? Bør den bekjempes? Eller er det selve tomheten vi må bekjempe? Og hvordan kan vi i såfall gjøre det? Politikk? Religion? (I Bibelen er ordet "tomhet" brukt 27 ganger bare i Forkynnerens bok.) Eller er det bedre å passe på at man aldri har en pause så lang at man kjenner følelsene sine? Kanskje tomhet kan være positivt? Er vi egentlig enig om hva det vil si å føle seg tom? For det er vel ikke bare det motsatte av å føle seg full?
Kort sagt: Hvordan skal man leve et meningsfullt liv? Jeg tror dette må bli debatt - er redd det ikke finnes en fasit.
Sverre
Asuncion (Paraguay) Bilde torsdag 26. sepember 1996 kl. 19:1:17
Alvorlige hendelser har funnet sted i Thurmannsgate 11, 2 etg.

Før jeg går nærmere inn på disse, må jeg få lov til å presentere meg: Mitt navn er Asuncion. Et underlig navn vil mange si. De skarpere, noe mange av Procontras gjesteboks lesere og bidragsytere synes å være, vil stoppe opp et øyeblikk, før de spør: Er ikke det en hovedstad? Og det er det.

Det er fristende å fortelle historien om hvordan jeg fikk dette navnet. Spesielt siden den er romantisk og dufter av vår og lysegrønne blader, noe som passer bra når høstmørket ruver utenfor. (Dessuten har jeg en spesiell forkjærlighet for grønt, noe den som ser bildet av meg sikkert forstår.) Historiens lystige tone ville likevel danne en dårlig bakgrunn for den alvorlige beretning jeg har å komme om. Og i tillegg: Hva ville Procontras gjesteboks lesere tenke om en som bare skriver om seg selv?

Da jeg ankom Thurmannsgate 11, 2 etg. mandag kveld var det første jeg møtte en gul plastbøtte. Ikke en liten uskyldig plastbøtte av det slaget man benytter til å vaske gulv, nei denne bøtten var enorm: Den strakk seg fra entreen der jeg sto og tvers gjennom hele stuen. Det var så vidt jeg kunne skimte sofaen bak den langt der borte. Jeg skulle akkurat til å begynne å lure på hvordan i all verden denne bøtten hadde kommet inn i leiligheten, da jeg fikk annet å tenke på. Inne fra bøtten steg nemlig noen merkverdige lyder opp:

Kruff, foup, blulululupp (pause) kruff, foup, blulululupp (pause) kruff, foup...

Jeg besluttet meg for å finne ut hva dette kunne være, hoppet opp, grep fatt i hanken og dro meg langs den opp til kanten. Vel oppe tittet jeg spent ned. Det var vanskelig å få oversikt over bøttens innhold, da den var full av sammenkrøllet papir. Jeg kunne likevel merke at noe romsterte dypt der nede, og stadig hørte jeg de samme lydene:

Kruff, foup, blulululupp (pause) kruff, foup, blulululupp (pause) kruff, foup...

Jeg grep fatt i et av de krøllete arkene, brettet det forsiktig ut og leste. Det var et brutalt dikt om en rev som bet hodet av en hare. Ganske grotesk tenkte jeg, og kjente det ble kaldt på labbene. Jeg hev arket fra meg, grep et nytt og leste. Også det var om reven og haren. Nok et ark, og et til, stadig flere rever og harer. Til slutt gikk det opp for meg at jeg sto overfor en kjempemessig gul plastbøtte, fylt med sammenkrøllede dikt om rever og harer, og dypt der nede noe som romsterte rundt mens det ga fra seg lydene:

Kruff, foup, blulululupp (pause) kruff, foup, blulululupp (pause) kruff, foup...

Tiden var inne for raske avgjørelser, og jeg var mannen. Resolutt kastet jeg meg ut i havet av papir og svømte nedover. Nede i papirmassene støtte jeg på et utspent seil, og fra undersiden av seilet hørte jeg sterkt de samme lydene:

Kruff, foup, blulululupp (pause) kruff, foup, blulululupp (pause) kruff, foup...

Jeg grep fatt i kanten av seilet, svingte meg rundt, og sto med et på bunnen av bøtten. Der ble jeg møtt av et selsomt syn: I denne hulen, med seil til tak og vegger av sammenkrøllet papir satt Bård. Ved siden av seg hadde han en bunke pene glatte ark, alle med diktet om haren og reven, og foran ham sto en dukke med avrevet hode og «Kjetil» malt med sort sprittusj på brystet. Selv satt han på et reinsdyrskinn i rød genser, røde bukser og med fantometbriller over øynene. Bestemt grep han et ark, krøllet det sammen og satte det på toppen av dukken. Deretter bøyde han seg fram, slukte det sammenkrøllede arket, og like etter spyttet han det ut så det trillet bortetter bunnen av bøtten. Så, etter en liten pause, grep han et nytt ark, krøllet det sammen og gjentok prosessen.

Jeg forsøkte flerfoldige ganger å få kontakt med Bård, men måtte til slutt gi opp og forlate bøtten. De eneste ordene han støtte ut mellom to munnfuller av sammenkrøllet papir var «pro-contra». Jeg undret meg over hva dette betydde, han virket ikke spesielt rådvill der han satt og bet papirhodene av dukken, men da jeg selv har et spesielt navn, innså jeg at «Procontra» kanskje var et navn. Mye leting førte meg så til disse internetsidene, og gjensynet med diktet om haren og reven bekreftet at jeg var på rett sted.

Jeg kjenner ikke grunnen til Bårds besynderlige oppførsel, men etter å ha lest Kjetils innlegg av fredag den 20, aner jeg en mulig sammenheng. Likevel ønsker jeg ikke å trekke konklusjoner. Det får det være opp til Procontras gjestesiders lesere å gjøre. Jeg har kun berettet historien om de alvorlige hendelser som fant sted i Thurmannsgate 11, 2 etg, mandag 23. september 1996.

Vennlig hilsen Asuncion.

Bli Lyzz (billedskjerm) onsdag 25. sepember 1996 kl. 16:54:23

Taust og tomt er det målt ut
et monn av jord til
enhver som etter dette
holder munn. Den binære samtalen snubler
tikkende omkring potensielt
alvor. Mon tro om dette er
en følelse? Er det
vesentlig og sant, eller
ser vi igjen bare brødskivens
bitende skorpe på vår
hverdags gapende tallerkner? Kanskje
knaker det under deg som i
stemmen til et offer, du kan
alltids falle sammen omkring
en annens betroelse, og
trykke svetten av et annet liv
til ditt bryst. Til nattens klo
klyper deg i armen og du
våkner til bakenfor virkeligheten.

Bli lyzz

Bli lyzz (Aldrimeraldrimer) tirsdag 24. sepember 1996 kl. 16:43:55

Du billige billebass som
befaler uferdige blomster
å springe ut av sitt gode
skinn for en eller annen
polemisk ide du liksom
brenner for i ditt stille sentrale sinn. Selv
ser du ikke branntomten bak din historie, røyken
etter tårene, eller smaken
av sort jord som skriker fastsvidd
i ditt livs smilende konturer. Som en salig
alminnelighet sparer du på
bilder av det uvanlige, dagen
da jeg falt og klatret, eller
oppløste meg og forsvant. Slik
soter kråkene sine stjerter for
ikke å være hvite bak, slik sitter
glansbildene løst i livets bok. Slik samles
fårene om sin egen ull og breker etter
malt og humle.

Bli lyzz.

Kjeti Karlsen (kjetil.karlsen@ioks.uio.no) tirsdag 24. sepember 1996 kl. 14:33:54
Kjære Bård,

Etter en deilig helg i høst-fjellet logget jeg meg i dag inn på Proconnect, og fant til min forferdelse et grinete og insinuerende innlegg fra før helgen, skrevet av meg selv! Det var jo å beklage at jeg skulle være så vemmelig. I virkeligheten var det jo ment som et kompliment: for jeg syns virkelig diktet om haren og reven var helt på høde med klassikere som La Fontaine (La cigale se trouva tres duporvue; quand la bise fut venue, osv.)

Jeg er klar over at den materielle Bård steilt hevder seg å være den virkelige dikter av "Beslutningsprosess", for jeg har, i likhet med Sverre, møtt ham -- men cyber-Bård må nok gå noen runder til før jeg er overbevist om hans genuine dikterevner. Jeg tror jeg vil sette ham på en prøve, og utfordrer ham herved til å skrive et dikt om humlen og billen (stikkord: billen har skall, mens humlen kan brenne. Humlen er søt, mens billen er jo ganske stygg egentlig).

Hilsen Kjetil

Sverre Reiten (sverre.reiten@nrk.no) fredag 20. sepember 1996 kl. 23:21:11
Det er en ting som tar meg opp:
Hvor i svarte har det blitt av Petter Pusling? Ble det for hardt vær her? For mye som gikk på rim? Eller er han furten over at vi sensurerte et innlegg han nesten skrev for et halvt år siden?
Jeg prøver med en liten lokk: (På melodien "Ku båna".)

Kom Peeeetter
Kom Peeeetter
Vi skal ikke kalle deg pusling

Vi skal ikk-
e legge
inn bilder der du er en fro-osk

Kom Petter
tilbake
Vi lover å plage deg lite.

Sverre

Sverre.Reiten (sverre.reiten@nrk,no) fredag 20. sepember 1996 kl. 22:49:50
Jon Rune er godheten selv, og foreslår en rekke gode forklaringer på hvorfor jeg valgte ordet "kosmetisk". I samme ånd velger jeg å tro at Jon Rune bruker uttrykket "i dette fora" bevisst. At han er klinkende klar over at entallsformen av dette ordet er forum, og at han likevel skriver slik han gjør for å antyde at gjesteboken er en del av noe større. Kanskje til og med er noe større. En del av en gigantisk, kosmetisk paddehatt, kanskje.
Forøvrig synes jeg tittelen "GPGL" kler Jon Runes navn godt. Og minner om at interesserte lesere kan se bilde av mannen bak denne tittelen.

Så lurte jeg på noe vedrørende Bli lyzz, som strengt holder seg til versformen i all sin kontakt med gjesteboken:
Er det Lyzz eller Bli som er fornavnet ditt? Visste du forresten at Knutzen og Ludvigsen synger en sang som heter "Bli blid"?

Sverre

Bli lyzz (borteseier) fredag 20. sepember 1996 kl. 16:58:41
Fra speil til speil
på svingende hjul og
dreiende aksler. Solen drar en fille
som heter dagen over
ansiktsruten, i et rundt utskåret
utsnitt av tiden dirrer hele
verden.Blikk romsterer i
brystkassen etter ben. Begynte
det eller tok noe slutt? Hva
vinket døren inn av stemmer
og hvilket ord skal du bruke som
sikkerhetssele? Vissheten samler seg
bak speilet og skjelver.

Bli lyzz

Kjetil Karlsen (kjetil.karlsen@ioks.uio.no) fredag 20. sepember 1996 kl. 16:52:24
Kjære Bård,

Det er ikke hyggelig å si dette, men jeg sier det likevel: Jeg tror du på simpleste vis utgir deg for å være forfatter av andres dikt. For diktet "Beslutningsprosess" (16.9.96) er så ganske forskjellig fra alle dine tidligere dikt: metrummet stemmer, her er vidd, og her er humor. Det er som når middelmådige sprintere plutselig slår av ett sekund og begynner å snuse på verdensrekorder -- da er man fristet til å tenke at juks ligger til grunn. Jeg har ringt flere litteraturkyndige venner for a høre om de ikke skulle ha lest dette før, men foreløpig uten hell. Nå må jeg oppfordre Proconnects lesere til å gjøre det samme. Igjen, jeg er lei meg for å måtte si dette Bard, men dette tror jeg ikke du sto bak.

Vennlig hilsen Kjetil

Jon Rune GPGL Karlsen (Psyjonka@Psysun.psy.gu.se) fredag 20. sepember 1996 kl. 12:21:12
Kjäre Sverre,

Mange takk for at du invilget min söknad og lot meg krone til Gjestebokens poetiske grunnstens-nedlegger. I all fremtid kommer jeg i dette fora til å besmykke mitt navn med min tittels stolte initialer.
Ellers var det jo hyggelig å höre at Whoo-bönnen traff deg med paddehats styrke. Nå ser det desverre alikevell ut til at mitt rop har bommet på Whoo Fjell selv. Eller evt. enda verre; at den sarte, vesle skapningen ikke har tilstrekkelig kraft til å materialisere seg (som jo som kjent krever omlag 3 snes x den spirituelle kraft som kreves for en klassisk legemlig opplösning).
Når jeg ikke gjorde narr av deg for din feilstavning skyldes dette ikke ene og alene pur godhet fra min side, men også det faktum at jeg var av den sikre overbevisning at du med overlegg skrev "kosmetisk" for å prime lesernes oppmerksomhet i retning av det hyppig forekommende fölgeordet .."kirurgi", samtidig som det ville falle seg naturlig å beholde det, i denne sammenheng, forventede ordet; "kosmisk" i minnet og at du på denne måten ville tvinge den våkne leser til å konkludere med at det forespeilede forsök på å gjenskape Whoos fysisk dematerialiserte legeme i sannhet måtte innebäre et inngrep av typen "Kosmisk kirurgi". Er du sikker på at det ikke var dette du mente??
Og til slutt; jeg er smertelig klar over at min påbegynte serie av dikt dedikert til klubbens enkelte medlemmer ikke er avsluttet. Det skyldes en del rot og röre i mine notater og arkiver i den senere tid. Men som tidligere nevnt er det min intensjon å ta opp igjen tråden innen utgangen av september måned.

Jon Rune gpgn
Bli Lyzz (det var ikke meg) torsdag 19. sepember 1996 kl. 16:26:39

Brems og bom for ditt fine
intercom med zappform som
henger der måkene møter
takluken. Og en avgrunn
undrer på hvor lang tid
det tar før steinen detter
gjennom seg, med svømmetak
flyter taket over fortauet og
holder kanten, ja, holder
et apparat som summer
for å vekke mottaker i en
annen uendelig fjern ende.
Avstanden mellom ditt og
mitt er vårt
fellesskap, som sitter foran
skjermen med lue på og
høyteknologiske skylapper. Når
de spør deg hvorfor du kom, svar
med en link, min venn, det
var ikke meg, det var ikke...

Bli Lyzz

Victor Watch (obs) onsdag 18. sepember 1996 kl. 16:27:56
Til Den Fortapte Sønn,
Du skriver " Nei hva er det for slags vrøvl jeg presterer her". Det minner om Thomas nådeløse kritikk av seg selv, som en mislykket dikter, som vemmes voldsomt over sin egen meddelelsestrang. Men -- denne vemmelsen ble jo også meddelt. Var den enda litt sterkere, så var den vel ikke blitt oss til del. Så Den stikker kanskje ikke så dypt, og dens bitterhet dempes nok av selvfornøydhetens søte kiling. Denne fornøydheten kommer mye av begeistringen ved å mestre ordne, tror jeg. Ved å kunne påkalle åndsmakter, vise til all verdens tanker og tenkere, til å kunne nådeløst avkle en hver, også seg selv.
Så, når du spør om det ikke er forunderlig hvor mye avsky, ringakt og vemmelse som kommer opp i oss når vi ser det ynkelige eller svake i mennesket, da tenker jeg følgende ting. 1) Det er noe med formuleringene her, noe som for meg til å tro at ordvalget er vel så viktig som substansen i det du sier. Formuleringsevne, formuleringsbegeistring. 2) Når det gjelder det substansielle innholdet reiser du egentlig empiriske spørsmål: Er det virkelig slik at egen og andres ynkelighet induserer vemmelse i oss?; Når skjer det?; Hvordan skjer det?; Hvorfor skjer det?; Hva betyr det? 3) Og videre er jo dette et moralsk spørsmål: Hvorfor gjøre seg til talsmann for en "ravnsvart antropologi"? Hvordan BØR vi forholde oss til ynkelighet og svakhet.
Men -- hvis jeg tar for gitt at din ravnsvarte antropologi i det minste noen ganger gjør seg gjeldene, så er jo et åpenbart svar at vi ved å fokusere på det svake utenfor oss, ved å utstøte og håne den svake eller det svake, slipper å forholde oss til det svake i oss selv. Jeg kan også utstøte det svake i meg selv, jeg konstruerer da et observerende, kritiserende "jeg" som betrakter en annen del av meg som noe nedrig og uverdig, og det konstruerte "jeg"et kommer da ut med æren i behold. Å ha æren i behold må da her bety det å ikke være svak.
Det slår meg nå at jeg slett ikke besvarer ditt spørsmål, for jeg tar det jo for gitt at det å være svak og ynkelig er en uverdig situasjon, sammenliknet med det å ha makt, være i kontroll. Er det dette spørsmålet ditt går på: Hvorfor vi opplever det slik? Du har vel smuglest litt Nietzsche tenker jeg, og kan kanskje gi et svar på dette som er mer velformulert og velfundert enn noe jeg kunne skrive...
Din, Victor Watch
Bård (Stadigmaterialisert) mandag 16. sepember 1996 kl. 18:51:37
Hei igjen alle sammen!

Jeg ser at Jon Rune den 13. september etterlyser min tilstedeværelse. Jeg kan berolige alle med at jeg ikke har dematerialisert meg, jeg er bare blitt rammet av en residiverende tilstand for studenter, nemlig eksamensperioder. Men, jeg sier MEN - på tross av min iherdige innsats for å tilegne meg mikrobiologiens hemmeligheter, har jeg, eksklusivt for Procontras gjestesiders lesere, tatt meg tid til å forfatte et dikt. Værsågod, kos dere, vi møtes igjen i fredeligere tider.

Beslutningsprosess

"Her handles forhastet"
sa haren til reven.
Han krafset med labben,
og rynket på nesen.

"Før noe besluttes
må saken utredes,
og i flere fora
bør den debatteres.

To tredeles flertall
er kravet som gjelder
i saker som denne
der dommer man feller."

Og reven han lyttet
til denne tiraden.
Så lukket han munnen,
bet hodet av haren.

"Mon dette ble riktig?"
han stoppet og tenkte.
"to deler her - og en,
fantastisk, det stemte!"

"En fast leser" (haøh..nei) Bilde mandag 16. sepember 1996 kl. 1:29:54
Til den småsmiskende og analyserende lørdagsinnskriveren som tilkjennegir en makeløs mangel på egentenkning, i sitt forsøk på tekkes procontras stamlesere. Procontras sider bør ikke bli et fora for fantasiløse nyutklekkede akademikere, som ikke har baller til annet en sitater, vil vi lese Andre Bjerke låner vi verkene hans på biblioteket. Innlegget er symptomatisk for unge menn som så gjerne vil skrive, men aldri kan få det til - man aner forfatteraspirasjoner men evnenivået tilsier at vi her har å gjøre med en norsklektor eller lignende. Procontras sider har hittil vært et aktverdig organ for unge lovende poeter, måtte det også i fremtiden forbli slik.
AMEN
Den Fortapte Sønn (kulturuke) mandag 16. sepember 1996 kl. 0:56:46
Etter hr. Watch' innlegg av fr. 13. Sept. har jeg planløst halvt virret halvt ravet rundt i Trondhjems gater og søkt etter løsningen på det godes problem, for å med dette å åpenbare overfor erverdige Victor hva jeg var av en filosof. Jeg har jaktet høyt og lavt - til og med på bunnen av glass og krystall jeg kom over - ikke en brostein i gaten, ikke en bartender i puben, ei heller de uskyldige lerkefugler har unnflydd min hvileløse søken, men fruktesløst var forsøket. Mine filosofiske aspirasjoner var for pretensiøse, og kunnskapene jeg mente å ha erhvervet var kun av den ynkelige leksikalske sorten - jeg nådde ikke filosofiens kjerne: å tenke klart. Jeg har inntil nylig undret meg over hvilke tafsete sjeler som la igjen sine vomkakevisittkort på offentlige skjenkesteder, men nå vet jeg det altså: det er ynkelige og utilstrekkelige sannhetssøkere. Det var forresten bøyd over en slik kake erkjennelsen streifet min forslitte psyke med sine svale vingeslag, og jeg gjenvant min sjelefred som V.W. forrykket før helgen. Jeg har atter reist meg - for jeg var i sannhet en fallen - men jeg lar de innfløkte spørsmål ligge inntil videre, la oss heller snakke om blomstene på bakken og fluene som surrer rundt hestelorten blant blåveisene på den nevnte bakken; hvorfor skriver ingen vakre hyllningsdikt til den lille formålstjenlige brunflua?
Du lille summende jordets maur,
like vakker som en travende kentaur!
Av deg blir vi nok slett ikke lei,
for hva hadde hestelort og kuruke vært uten deg?
Og mødes du, da raster du på strå og staur.
Nei hva er det for slags vrøvl jeg presterer her, har mister Delirium ennå ikke sluppet taket? Jeg er jo ikke akkurat født med diktsamlinger på bena, så nevnte virke overlater jeg heretter til unge følsomme menn som foreksempel Vhoo. Forsøker i stedet å starte en disputt om menneskets ringeakt for det svake - vår avsky for det ynkelige. Er det ikke forunderlig hvilken anseelig mengde med forakt noen uskyldige tårer hos en bekjent kan utløse, eller hvilken vemmelse et tufsete utsagn kan frembringe? Eller om ikke hr. Watch deler min ravnsvarte antropologi kan vi kanskje igjen ta opp tråden vedrørende meta- og primær-tafsing. La oss få ta del i de tilsidelagte opptegnelsene du (motvillig) har gjort omkring dette høyaktede tankens objekt.
Fra han som nærer ringeakt for det svake og dermed også sin egen fortapthet, alle brunfluers venn og beskytter.
Sverre Reiten (sverre.reiten@nrk.no) søndag 15. sepember 1996 kl. 12:1:24
Kjære Jon Rune

Det er godt å se at du er tilbake med full tyngde. Ditt siste innlegg traff meg som en ....eh.. paddehatt. Jeg slår øyeblikkelig fast: Jon Rune er (i all beskjedenhet, men likevel helt og holdent) denne gjestebokens poetiske grunnstens-nedlegger. Han skrev det første diktet, og siden har diktene strømmet på. (Som vakre paddehatter.)

Når det gjelder ditt forsøk på å tilbakekalle Vhoo, grep det meg så dypt at jeg sterkt føler at dersom Vhoo ikke dukker opp etter dette, gjør han det aldri. Jeg har dessuten (og her kommer det virkelige beviset på min nesegruse beundring for diktet) bestemt at fra nå skal Vhoo være navnet på alle eventulle nye barn, hunder, katter, hester etc. i min familie, slik at jeg kan bruke denne kraftige besvergelsen hvis de er borte vekk, og jeg vil ha dem tilbake. Det kan selvsagt bli aktuelt med mellomnavn i tillegg (Vhoo Anita, Vhoo Børre, Vhoo Marvin, Vhoo Marsvin, Vhoo Lassie, Vhoo Blakken Vhoo Vhoo etc.) dersom du ikke tror det vil gjøre diktet mindre virkningsfullt...

Tilslutt vil jeg takke for at du ikke gjorde narr av mitt litt upresise uttrykk "kosmetisk" når jeg mente "kosmisk" i innlegget der jeg ba om hjelp med Vhoo.

Og helt tilslutt vil jeg minne deg om at din første diktserie, påbegynt 25. april ikke er helt ferdig.

Sverre

Victor Watch (obs) søndag 15. sepember 1996 kl. 2:53:6
Til den fortapte sønn,
Nei nei nei, jeg smiler ikke tilfreds. Det godes problem tror jeg vi får la ligge en stund. Det jeg gjerne vil si til deg denne natt er: Skriv tilbake når du er edru. La oss da snakke om noe du VIRKELIG er opptatt av. Din, Victor Watch.
Victor Watch (obs) søndag 15. sepember 1996 kl. 2:44:13
Til Rune D. Kart,
Kanskje ditt innlegg var ment som en spøk, en slags ironisk intellektuell spøk. I så fall får jeg si at jeg for så vidt forsto den, uten at den fremprovoserte særlig munterhet hos meg. Men, om det derimot var alvorlig ment, vil jeg gjerne få si at du har forstått mine utlegninger om de forskjellige hjerne ganske dårlig. Videre må jeg da få si at dine innsikter i anatomi, fysiologi, psykologi, filosofi, vitenskapsfilosofi, samt historie kanskje er over middles, men at dette desverre ikke fremgår med særlig tydelighet av innlegget ditt.
Med hilsen, Victor Watch
Sverre Reiten (sverre.reiten@nrk.no) lørdag 14. sepember 1996 kl. 23:16:30
Forrige innlegg er litt endret, fordi det var underskrevet med "Andre Bjerke". Våre innskrivere står selvsagt fritt til å underskrive sine innlegg med pseudonymer, men ikke andres virkelige navn, det være seg levende eller avdøde. Dersom innskriveren ønsker å revidere innlegget, er det bare å sende meg en mail, eller legge igjen beskjed her i gjesteboken.
Andre Bjerkes dikt tar vi sjansen på å la stå, i håp om at rettighetsinnehaverne vil se mellom fingrene på det hvis de er innom....
Sverre
In memoriam Andre Bjerke lørdag 14. sepember 1996 kl. 14:23:24
Jeg har fått tilgang til det nye kommunikasjonsmediet Internett. I dette spindelvevet av meninger, fakta og vås har jeg funnet en gruppe unge menn som utleverer seg til hverandre i sårbare yndige dikt. Deres tålmodighet i utleveringen overrasker meg, da de stadig blir brutalt fornedret av andre av de unge menn. Jeg ser at mange av dem søker minimalismen i sine dikt, og selv om enkelte av ser ut til å hevde at minimalismen avkler i en slik grad at ingen substans blir tilbake - som en tanga innhyllende vakum, finner jeg likevel deres søken etter substansen, etter kjernen facinerende.

Den minimalistiske søken de presenterer fikk meg til å rote rundt i min egen skrivebordsskuff og finne frem et dikt skrevet av Andre Bjerke om det å uttrykke seg med få ord. Jeg håper de unge menn tar vel i mot Bjerkes bidrag.

"Pluss"

Nylig så jeg Lillen skrive
på en vegg med farvekritt:
BROR + SISSEL, LARS + LIVE,
OLEMANN + INGER-BRITT.

Venstre munnvik knep om tungen
mens hun krittet: BJØRG + JON.
Myndig gjennomførte ungen
kjærlighetens addisjon!

Å hva rommer ikke dette
faktum: en pluss en er to!
Slik lar Shakespeare seg fortette:
JULIE + ROMEO.

"Pluss" er alt vi trenger vite.
Derfor er det aldri blitt
sagt så meget med så lite
som med Lillens farvekritt!

(A. B. 1958)

Den Fortapte Sønn (havarbre@james.stud.unit.no) fredag 13. sepember 1996 kl. 23:50:10
EN UNDERDANIG SPYTTSLIKKER YDMYKER SEG PÅ EKTE BAJASMANÉR
Nok et tilnærmet uinteresant innlegg fra fortapelsens apostel, men nå i en mer kledelig ydmyk tone, som nok vil forundre mange av våre faste lesere - kanskje til og med vyrde hr. Watch vil ikle seg et tilfreds smil når han leser dette, for det er nettopp hans klarsynte innlegg fra etpar dager tilbake som har forårsaket denne min nye underdanige holdning. Det er vise Victors vettuge betraktninger over at jeg brautende slår meg for brystet og opphever meg selv til en slags begrepsguru med monopol på korrekte begrepsavklaringer, som er grunnen til tåren jeg nå har i øyekroken. Disse brystslag synes nå - også for meg - å være tomme slag i luften. Mine feilslåtte forsøk på å være uttømmende har i stedet for respekt og annerkjennelse brakt meg fortvilelse og depresjoner. Fra bunnen av Wiskeyflaska ser jeg nå klart mine begrensninger - jeg tilstår å ukritisk ha pugget ethvert oppslagsverk som har krysset mitt øyes søkende blikk, og jeg vil i fremtiden avstå fra slik og lignende leksikalmasturbering. Om det enn kan være ulidelig hardt å se sannheten i hvitøyet, slik hr. Watch med sitt innskriv tvinger meg til å gjøre, vil jeg likevel være ham evig takknemmelig for hans velmenende korreksjoner - hans klarsyn gjennomborer meg på en slik måte at ødipuskomplekset på ny veller opp i meg, og gjør meg lyserød i mine pubertetsherjede kinn - men likevel akk; tifoldige tusner takk
ER MITT LEGEMES KOMPOSTERING NØDVENDIG FOR LØSNINGEN AV GODHETENS PROBLEM?
Hvordan skal en filosofisk novise som meg kunne løse det godes problem? - jeg fatter jo ikke en gang omrisset av problematikken du skisserer: Hvorfor finnes det så lite godhet i verden? Jeg vet sågar ikke hva godhet innebærer, alt jeg vet er at det i mitt sjofle og gemene sinn er det opphopninger av hat som overstiger summen av ti familievandettaer og to verdenskriger. bare Thanatos synes gjenstå som alternativ til hatets despoti. Kanskje vil mitt dødens dykk frigjøre verden fra tyrannen, og gjøre plass til godheten du fromt etterlyser. Men ikke engang en tax-free-Shivas bemyndiger meg til å hjelpe den resterende verden inn i godhetens trygge favn. Jeg hater min mor og far, jeg hater de venner jeg har; men aller mest meg selv, som blir her likevel. Om min nølende feighet endag skulle slippe taket, så belær meg du mester, ta meg i din visdomsfavn; lær meg godhetens mulighetsbetingelser, lær meg mester mens du ennå kan, jeg nøler på dødens rand.
Tårevåt og suicidal promillehilsen fra en kanskje for evigheten tapt fortapelsesdisippel.
Rune D. Kart (kald@svensk.middelalder.grav) fredag 13. sepember 1996 kl. 20:10:36
Skriver inn til dette organ for å oppklare endel misforståelser omkring tenkeevnens lokalisering i tid og rom. Hjernens - eller mere spesifikt: konglekjertelen - funksjon er rent kommunikativ; den er bindeleddet mellom kroppen vår som er en utstrakt substans (res extensa) og vår tenkeevne som er en substans uavhengig av tid og rom (res cogita). Så hr. Watch' betrakninger omkring hjernens funksjoner er kun som spekulativt vås å regne.
Rune
Kjetil Karlsen (kjetil.karlsen@ioks.uio.no) fredag 13. sepember 1996 kl. 18:58:8
Hei!

Alle dise generøse bidragene! Så mange unge menn som holder ordne sine opp for hverandre, viser seg fram, titter på de andre, blir opphisset, terger og terges. Ord ord ord, men en blir sår, en annen blir sint, og noen ble triste (da Vhoo dro) så ordne var viktigere enn "bare ord". Det skjer noe viktig her i dette forumet, det er bare det at jeg greier ikke helt å gripe det. Noe med en gjesidig respekt som fomidles gjennom tilstedeværelse i kakafonien (kakafoni er etter det jeg har forsåttt er navn på det at mange snakker i munnen på hverandre, og det passer jo ganske bra på Proconnect). Kei har jo forlatt oss, han mistet kanskje respekten for oss...

Hvorfor blir så mange litt sånn Ereasmus Montanus-aktige av å skrive hit, forresten? Sånn som Thomas, for eksempel, som hiver seg over anledningen i Ragnhilds opprop til å fornærme samtlige innskrivere (for vi har vel omtrent alle prøvd oss på et lite dikt, om ikke en limerick, så i hvert fall en heikei, eller hikk). Ja, Thomas skrev jo selv den første limerick, og når jeg tenker meg om, og dessuten pleier det både å drysse litt pudder av Thomas' egne innlegg, samt at de har en umisskjennelig odør av akademisk parfyme. Hvordan er han mann, og ikke vi andre?

Ja - og hvordan kan en høyreist og dannet persom som Geir finne på å erte "annonym"? "Annonym", enten en dyslektiker, eller uskolert berm som ikke engang greier å stave fremmedord riktig, "annonym" -- det ligger jo i selve navnet, en forskremt og feig plattenslager som ikke tør stå fram med eget navn. Hvordan kan Geir synke så dypt at han driver gjøn med vedkommende, nettop fordi vedkommende ikke hadde greid å stave sin signatur riktig?

Det var en konferanse på Blindern i dag, der de diskuterte utfra en bok av McLuhan som heter "Den elektroniske nomade". Trond Berg Eriksen snakket; Thomas Hylland Eriksen snakket om noe slikt som "blir vi klokere av ny teknologi". Der skulle jo vi ha vært, jeg hadde tenkt å dra, men det glapp for meg. Noen som har vært der, eller hørt noe derfra, eller vet noe om McLuhan?

Vennlig hilsen Kjetil

Victor Watch (obs) fredag 13. sepember 1996 kl. 18:10:20
Til Den fortapte sønn, For det første ser jeg at du har kommet med et langt og vidløftig innlegg om substans. Jeg vil ikke legge meg opp i en vurdering av hvorvidt innlegget ditt er substansielt eller ikke -- slikt overlater jeg til Tanga. Men du er jo her, tydelig tilstede midt i blant oss. Ditt nest siste innlegg ineholdt en utfordring til meg om å avklare mine tanker om hvorledes meta-tafsing forholder seg til primær-tafsting. Jeg hadde, dog meget motvillig, nedfelt noen tanker om dette etter at Phyllis i går kveld bragte meg meldingen fra deg, men jeg har mer enn gjerne lagt disse notatene tilside, etter at du i ditt siste innskriv lot temaet ligge. I stedet vil jeg sende deg resten av mitt tilsvar (altså på din nest siste melding):
Du min sønn, du er i sannhet fortapt. For -- hva er du for en, som påberoper deg innsikter i filosofi og psykologi? Hva er filosofi, annet enn å tenke klart? Tror du at du ved å lese filosofi kan forvandle deg selv fra en som tenker mindre klart til en som tenker mere klart? Hvor er det tankeevnen sitter, den virkelige og viktige tankeevnen? I hjernen, i hjertet, eller andre anatomiske steder som nok du kan komme på, men som jeg ikke engang vil nevne? Javel, noen navn, noen bereper, en distiksjon eller to, men å TENKE, sønnen min, å tenke er mer enn å lære seg deler av et leksikon. Kanskje kan vi enes om at tanken sitter i hjernen, men -- det er så mange slags tanker, og så mange slags hjerner også. En rasjonell hjerne, en vis hjerne, en empatisk hjerne, en seirende hjerne, en hjerne som gjør sin egen tanke tydelig og tilgjengelig -- og en vakker og følsom hjerne også. Vel, la oss glemme alt dette, og se om vi nå kan snakke sammen:
La oss starte opp med et vanskelig tema, så kan vi heller fortsette senere med de enklere. I dag vil jeg snakke med deg om det godes problem, min fortapte sønn. Temaet er ett jeg har blitt litt opptatt av de siste dager, mens Phyllis har fulgt debatten på Proconnect på mine vegne. Du må unnskylde at det komme litt brått, og uten forvarsel. Spørsmålet mitt er: Hvorfor er det så lite godhet i verden? Jeg gleder meg til å høre fra deg, og til å se hvor mye av en filosof du virkelig er.
Vennlig, men bestemt hilsen, Victor Watch.
thomas (forum@sn.no) fredag 13. sepember 1996 kl. 15:27:54
Kjære Ragnhild.
Menn og menn, du. Her er de så følsomme disse sarte diktersjeler at det å kalle dem menn er alt for meget. Innforlevelse og føleri har tatt helt overhånd. Cyberverden er jo befolket med sensible sjeler iført parfymerte parykker som en hvilket som helst annenen animert courtier ved Louis XIV hoff. Bløtdyr er vel en riktig betegnelse. Kategorisering har alltid vært en vanskelig affære, som feks. slimsoppen som hverken er plante, dyr, eller sopp. Når du klager over at det er for mange menn må du nok være med nøye i din subsumering, genera et species. Subtilitet er et krav, verden består ikke bare av menn og kvinner - men også ømfindtelige diktersjeler.
Ragnhild (toyomasu@online.no) fredag 13. sepember 1996 kl. 13:56:41
Kvinner foren eder, her er for mange menn !!
Geir (Mosestubben2) fredag 13. sepember 1996 kl. 13:37:33
Kjære Pysunge,

jeg slutter meg til kalleropet.Jeg begynner faktisk å savne den gutten.

Ho-ho Vhoo
Hvo are do?

Anstendighetsvis, Benglas I..

Jon Rune Karlsen (Pysunge Gusse) fredag 13. sepember 1996 kl. 11:56:4
Hei Geir!
Ikke helt uventet lot du deg ikke presse til å kaste deg inn i bindestrekenes vold. Men jeg har ingen harde fölelser av den grunn. Jeg har så smått blitt lei av bindestreker selv også, og regner det som lite sannsynelig at jeg kommer til å benytte dem noe videre i fremtiden. Kanskje ville jeg värt litt gretten om jeg forstod symbolikken i bildet du fremstiller av meg med lök og sennep i hånd, men jeg har aldri värt videre god til å tolke symboler og metaforer, saa ei heller her besitter jeg harde fölelser. Det jeg derimot er litt muggen over er at du provoserte Whoo til å löse seg opp. Det var da slikt et yndig lite vesen. Det er en lett sak å slå i stykker og pulverisere en skjör og vakkert porselens-vase. Men det er en utakknemelig jobb å skulle forsöke å lime den sammen igjen. Desverre nesten umulig. Og nå driver Sverre og antyder at kanskje jeg skulle forsöke meg med limtuben i tilfellet "Whoo". Jeg blir litt provosert over at jeg må gå her å forsöke å rydde opp etter deg. Men hei, se jeg er jo ikke helt borte når det gjelder symbolikk alikevell.

Hei Bård,
Hvor har du tatt veien da? Du har vel ikke gått hen og dematerialisert deg du også? Tror du ikke jeg har bedre ting å drive med enn å gå her og kalle på spökelser?

Hei Sverre,
Jeg er helt enig i dine utredninger hva angår trendsettere. Ingen kan evig smykke seg med en slik tittel. Trendsettere kommer og går som.. som.. paddehatter. Men jeg söker herved om å besmykkes med tittelen "Hjemsidens poetiske grundstens-legger" (i all beskjedenhet naturligvis). Venter spent på svar!

Også skrider vi til verket..., hold litt avstand er dere snille. Dette kan bli hett..

Livets ånder og himmelens makter
trärnes sevje, trommenes takter
låvens nisser og skogens troll
gledens varme og smertens vold
havets Guder, ansjoser og lyr
all verdens insekter, mennesker og dyr;
Hjelp meg i denne min kosmiske bönn
hjelp meg å kalle en bortkommen sönn
rens deres struper og gjör dere klare
skriket skal skralle og skriket skal vare
Bruk deres krefter og muskler og tro
i ropet på Whoo

Sommerens varme og vinteren kald
tåke og skyer og tordenskrall
Lyn og haggel, vinder og regn
Kryptiske skrifter og mystiske tegn
Generasjoner av levende döde
vakre fioler og rosene röde
Samle deres krefter i et enkelt navn
Whoo skal få föle vårt dype savn
Herfra til himmelen bygger vi bro
og venter på Whoo
Gjör dere klare jeg teller til to..
en to og..WHOO
en to og..WHOO

Atomer mötes og blir molekyler
uglene våkner og ulvene hyler
Små molekyler samles i kropp
Maur og tordivler masjerer i tropp
Fyll den med sjel og fyll den med blod
Fyll den med ömhet og varme og tro
Gi den en genser og bukser og sko
Fyll den med Whoo
La det bli Whoo
LA DET BLI WHOO

(Nå er det ikke mer jeg kan gjöre. Vi får bare krysse fingrene og håpe på det beste.)

Hypokeimenon (f) torsdag 12. sepember 1996 kl. 9:17:9
Guriballa!!!!
Ousiology er en bedriten vitenskap. Jeg har selv prøvd meg på den. Den slags griseprat hører ikke hjemme i et anstendig cyberforum.
Den Fortapte Sønn (havarbre@stud.ntnu.no) onsdag 11. sepember 1996 kl. 19:14:19
OM BEGREPET SUBSTANS: Jeg har i tidligere innlegg bemerket ofte manglende eller sterkt mangelfulle begrepsavklaringer på ProContras debattsider. Dette er et forhold som bekymrer meg i vesentlig grad, særlig når det leder til at den ypperste intelligentsiaen - for eksempel ærede hr. Watch - holder seg unna dette avgrensede sted i kyberrom nettop av denne grunn: Manglende sans for begreps utgreiinger og etymologiske tilbakeblikk resulterer i en sterkt fordummende debatt som ikke er en intellektuell verdig! Jeg vil derfor med dette forsøke å radikalt høyne nivået på disse sider, ved å gripe tak i etpar løse morfologiske tråder. Og her er det mye å ta fatt i! Jeg velger derfor, nesten helt tilfeldig, å huke tak i begrepet: 'substans', siden dette hyppig observeres i så mange uvettige bekledninger og sammenhenger på disse sider. Jeg kunne selvsagt også valgt andre begreper, men jeg velger heller å dykke til bunns i; skal vi driste oss til å si SUBSTANSEN? Videre begreps avklarende virksomhet utsettes til siden, eller overlates til andre utgreiende og søkende sjeler - hermed er tastaturet kastet. Så dette innlegget er mer som en begynnelse å betrakte; de ultimate kyberdiskursive mediers begynnelse! Jeg vil altå nå foreta en etymologisk utgreiing om begrepets opprinnelse, for deretter kort å opplyse om begrepets bruk og utbredelse opp i gjennom tenkningens historie - dette er noe som faller svært lett for meg, solid skolert i klassisk dannelse som jeg er. S. stammer fra det latinske: "substantia". Sub betyr jo som kjent under, og siste del av ordet er infinitivsformen av stå - tilsammen skulle omgrepet da uttrykke noe sånn som: 'det som står under noe'. Aristoteles, som hverken kunne et ord norsk, latin, eller svensk for den saks skyld, snakket om "ousia"; som senere skulle bli opprinnelsen til de utallige betydningsforgreninger av substansbegrepet. 'Ousia' tilsvarte i betydning omtrent det samme som vårt 'ting' eller 'dings'-begrep: Aristoteles brukte det nemlig om de konkrete enkeltting. Videre muliggjør dette et skille mellom en tings substansielle og aksidensielle egenskaper, der de substansielle egenskapene er de som er nødvendige ved en ting for å gjøre den til nettopp det den er: f.eks. er en substansiell egenskap med menneskeformen at det er et rasjonelt dyr mente tenkeren fra Aten. Og det er nok med Aristoteles i bakhodet at Victor Watch bryskt hever stemmen og krever mer substans i innleggene - for hva kjennetegner nettopp et innlegg? Jo det må inneholde en optimal blanding av intensjonalitet og virkelighet - det må være solid plantet i virkelighetens urtehage og ispedd det dannede åndsmenneskets selvfølgelige gode intensjoner. Men hva er det man finner? Kun metafysisk vrøvl (særlig fra Geir og Whoo Fjell, disse perverterte elskende som utbasunerer de intimeste tanker om hverandre på de mest upassende steder, det ryktes sågar at disse sågar er en og samme person, hvilket skulle tilsi at vi her har å gjøre med et intrikat tilfelle av narcisissme kombinert med schizofreni og en dæsj megalomi på toppen!) som til forveksling kan minne om Spinoza og Hegels forståelse av substansbegrepet - at det bare finnes en substans: Gud, og at denne bare tilkjennegir seg for menneskenes forståelse gjennom historien (Hegel). Slyngelen, semipoeten og døgndikten Whoo Fjell er den fremste eksponenten for slik avgudsdyrkelse og diskursive avsporinger her i dette mediet - la han til evig tid gremme seg på den ontologiske søppelfylling - "astrale sammensmeltinger" og "kosmisk inspirasjon", VISSVASS! Nei la oss holde stand mot disse substansløse New Age strømningene, og med vårt nyrensede tastatur gi Whoo Fjell bane-tast og dermed restituere det greske dannelsesideal i kyberrom. Substansielle hilsner og aksidensielle slengbemerkninger fra Sønnen som ikke bare er (for)tapt bak en vogn, men fortapt for en hel verden.
Geir (nadozhe) onsdag 11. sepember 1996 kl. 17:12:36
Kjære Pysunge gysse, og an(n)onym

jeg skriver spesifikt til dere, fordi jeg ikke skjønner hva de andre skravler om. Dette kalles gjerne for en Speaker's corner (jmf. red.), men jeg må si at den oppvisning i ordmagi som finner sted her, hvor språket radbrekkes i lange perioder med anmassende selvsyn og selvtekt, i mangt og meget er under pari hva angår de spede røttene til det engelske demokrati. Derfor, lille pysseguss, bindestreker kan være en god ting. Dersom man ikke går i oppløsning av dem. Tilsyneatende er det det man gjør. Man forsøker å dele verden opp i sine bestanddeler, og vips! Istedet for å binde sammen forsvinner man bare. Nå til an(n)onym, som kanskje kan ta en titt i synonymordboken sin, for å finne ord som er mindre vanskelige å rettskrive: jeg er ikke Vhoo, om du tror det. Vhoo er vekk, jeg er fullt til stede. Dessuten ville jag aldri, med så stringent konsekvens som Vhoo, klare å presentere et fullstendig kosmologisk verdensbilde på en så elegant måte at det hele blir troverdig (håperdu blir rørt nå, Vhoo).Og nå:

Det var i det Herrens år anno nym
at en kosmisk prelat skulle ut på by'n
og ble møtt av et spektakulært syn:
Der en Pysunge gysse løp
etter en ung og frivol høk
med sennep i hånd og med løk.
Prelaten, hvis navn var (riktig!) Vhoo
tok bena fatt og løp rett på do
hvor han straks tok bladet fra munnen:
Pysunge, du er en somlende fjomp!
Hvorfor jager du ei en dump-
app. Sa Vhoo og forsvant i en promp.

Geir

annonym (.) onsdag 11. sepember 1996 kl. 14:39:44
Observasjon:
Geir forsvant fra siden samme dag som Vhoo, de forsvant begge to den samme dag, med kun noen timers mellomrom. Tilfeldighet? En nær allianse, et forhold? Geir pseudonym for Vhoo, eller Vhoo for Geir? En av de to blir forelsket i seg selv, og så smertefult avvist? Eller kanskje begge to pseudonymer for en tredje aktør. Slikt kan man spekulere på i denne verden...
-- Annonym
Phyllis Glass (obs) onsdag 11. sepember 1996 kl. 14:32:42
Til debattantene,

På vegne av Hr. V. Watch, som ikke så seg tjent med å delta i den fordummende diskusjon på disse sidene, har jeg overvåket de siste dagers innlegg. Bortsett fra at Den Fortapte Sønn avsluttet sitt siste innlegg med noen upassende eksplisitte uttalelser, vil jeg si at nivået på diskusjonen har bedret seg betraktelig. Nå da man sporer spiren til en diskusjon av den sorten Watch tidligere har gjort seg til talsmann for, vil jeg denne aften kontakte ham, og anmode ham om selv å kaste seg inn i diskusjonen pånytt.

Mvh, Phyllis Glass

Sverre Reiten (sverre.reiten@nrk.no) tirsdag 10. sepember 1996 kl. 20:48:34
Hei, Kjetil!
Denne gjesteboken er ingen paneldebatt. Det er ikke tilfeldig at vi ikke har noen ordstyrer, for her skal ikke ordet styres. Dette er den moderne form for speakers corner. Men klatrer opp på en appelsinkasse og sier det man har på hjertet. Dersom noen stopper blir man kanskje glad, særlig hvis de stopper for å høre på det taleren har å si, og ikke for å se på appelsinkassen, eller le av den dumme dialekten.
Dersom noen finner det for godt å føre en diskusjon, har denne livets rett, selv om ingen andre enn de to debattantene lar seg engasjere av oppstyret. (Jfr. f. eks Den fortapte sønn og Victor Watch.)
Det ligger selvsagt et lite selvbedrag i det: Man føler i det man klatrer opp på kassen sin at for alt jeg vet, kan millioner av mennesker bestemme seg for å høre på det jeg har å si. Det skjer bare ytterst sjelden....

Hadde ellers tenkt å nevne for Bård at herr Geir på ingen måte har hatt noe monopol på pseudonymer. Det er også viktig å huske (og nå snakker jeg både til Bård og Jon Rune) at ordet "trendsetter" er like lite statisk som selve gjesteboken her. Det er ikke nødvendigvis slik at Gusse og Pysungen hans nødvendigvis for alltid vil være denne sidens poetiske trendsetter fordi om han en gang var det. Beatles var trendsettere innen rocken, men få vil vel hevde at de er det i dag. De er ikke glemt, men lets face it: Det kommer ikke mye nytt fra Beatles.
Dette betyr IKKE at Gussepys nødvendigvis er akterutseilt. Men han må vite om at hans posisjon ikke er sikker for tid og evighet. Ingen kan stikke det under en skreppe at Geir satte en trend - en sterk trend med mange undertrender med sin Heikei diktning. Selvsagt har Gyse ryddet vei, og nå har Geir gjort det samme. Men morgendagens trendsetter kjenner ingen. Det kunne bli Tanga.

Til slutt: Jeg tror jeg kommer til å savne Vhoo. Er ikke vant til at folk forsvinner på den måten. Tror noen av dere at han vil materialisere seg igjen hvis Jon Rune dikter noe riktig kosmetisk?
Sverre

Kjetil Karlsen (kjetil.karlsen@ioks.uio.no) tirsdag 10. sepember 1996 kl. 19:51:12
Hei dere,
Ja --her er flere enn ett lyse hoder, og her er vilje til dialog. Thomas dropper litt sosiologiske/anthropologiske (?) navn og henvisninger, og Tanga plukker tar opp tråden, i et av de svært få innlegg her som har noe å si. Tanga sier: her er det virkelig ikke mange som har særlig mye å si, og ironisk nok blir dette fraværet av substans enda mer påtrengende i minimalistiske innlegg enn i barokke ytringer. Snakk barokt, er vist budskapet fra Tanga. Watch har snappet opp begrepet kollektiv intelligens, som han lanserte før han trakk seg tilbake til sin tause selvopptatthet. Den fortapte sønn vil gjerne snakke videre, og påberoper seg (samt demonstrerer) innsikter både i filosofi (og psykologi?). Her er jo mange fler gjester også, men nå har jeg først nevnt de som jeg kom på i farten som i løpet av de aller siste dagene har demonstrert tilnærmelsesvis talent for å kunne delta i en samlet cyber-dialog. Problemene med å få denne samtalen i gang synes likevel betraktelige. For det første: her er så mye selv-lansering, så mye prematur kjekling, samt så lite substans (jfr. Tanga), og i det hele tatt -- så mye rot. Dernest: vi har jo ingen ordstyrer. I tillegg: Har vi noe å snakke om, eller i det hele tatt, noe genuint ønske om å snakke sammen? Et åpenbart tema ettersom jeg, såvel som du, nå sitter foran en inetrnett-tilkoplet maskin, er selve mediet internet. Dette er et tidsriktig diskusjonstema, vi skulle alle ha et forhold til det (og, hvis jeg ikke husker feil, så var det nettop dette Watch ville snakke om, så han vil vel kanskje også kunen komme tilbake hvis samtalen kommer i gang). La meg kaste ut en litt personlig erfaring, og så høre om noen av dere andre har noe å si til den (den kollektive intelligens aktiveres...):

Jeg syns ofte det er ganske gøy å surfe på www, og å lese Proconnect også, men jeg føler meg ofte litt tom etterpå, omtrent samme følelsen som når jeg har sittet og kopt foran TV'en en halv natt. Hva kan denne følelsen fortelle meg?

Vennlig hilsen Kjetil

Den Fortapte Sønn (havarbre@james.stud.unit.no) tirsdag 10. sepember 1996 kl. 1:38:21
KYBERTÅPER BIDRAR TIL DANNENDE INTERNETT DISKUSJONER
Grunnet ferieavvikling har jeg tankeløst latt hr. Watch stå som en tåpe i kyberrom i alt for lang tid etter at jeg i et innlegg tor. 8 aug. avslørte hans lumpne og feige taktikk med å omgi seg med et utall bunner av ironi. Vel mr. Uhr, du kan tørke tårene nå, slik at vi sammen kan ta et tak for å utvikle det du i et senere innegg (01.09) kaller det kollektive nettverk tenkende hjerner; i sannhet et lovende konstruktivt prosjekt. Hva om vi kunne videreført diskursen om primær-tafsingens primat i forhold til meta-tafsingen, som du så selvsikkert hevder i nevnte innlegg. Dette er jo slett ikke et så entydig spørsmål som du her gir inntrykk av, du burde nok foreta en begrepsavklaring umiddelbart, slik at jeg og andre innskrivere kunne bidratt til denne svært så interessante teoribygning omkring emnet tafsing. Mitt fagområde tilsier at jeg kunne bidratt med en eksistensiell psykologisk vinkling som helt sikkert ville ført dette hen til uante ontologiske høyder (eller dybder?). Og du Viktor, du kan jo åpenbart din Ibsen! - hva kunne en mann av hans kaliber ytret om et sådant emne: "gammel gris fra oven gammel gris fra unden, tafsede i samme stunden", kanskje eller blir dette kun tøv og tant? Et annet moment vedrørende emnet tafsing er menneskets selvoppfattelse i forlengelsen av internett, er det ikke slik at enkelte blir mere tafsete av ekstensiv surfing? - særlig de som frekventerer sider der nakenbilder lokker og loves? Vedrørende dine insinuerende spørsmål omkring mitt faderlige opphav, så velger jeg å la det gå upåaktet hen for denne ene gangen, men jeg vil i fremtiden ikke vite av trusler om avsløring av vårt utenomnettlige forhold, hverken på disse sidene eller i andre medier. Når det gjelder min svært så hyggelige koietur vil jeg ikke røpe et fnugg, minnene er kun våre. Ihvertfall inntil hun slår opp, da kan selvsagt bilder - der jeg penetrerer hennes underkuede og oljeinnsmurte legeme på de mest fantasifulle steder - tilgjengeliggjøres på en avtalt nettaddresse. (Live kan du lese dette er du advart!) Meta-tafsete hilsen Sønnen som har luktet på fortapelsens sure sokker.
Tanga (rf) mandag 9. sepember 1996 kl. 14:53:13
Thomas, her har du en venn! Her søker jeg en stimulerende surf på nettet og hva blir jeg bombardert med? Jo evinnelige poetiske utprøvninger av minimalisme som får tomheten til å velte over meg. Her arbeider cyberkunstnerene på bilder av seg selv, men uten at det er en substans bak det hele - en historie man vil fortelle. Hvis det virkelig er slik at dere vil være kunstnere på nettet, men savner et budskap, så velg den motsatte ytterligheten av minimalismen; gå til barokken, til romantikken. Skrive svulstige sonetter som framstår som sprengfulle av innsikt, budskap og substans. Slik gir dere i alle fall leserne et inntrykk at det er noe substansielt viktig skjult i strukturene. Nei, minimalismen er for sanne menn! Der skrelles nemlig det svulmende budskapet for all staffasje som skjuler det for de som ikke ser. Nettopp slik framstår det sanne, egentlige budskapet med all sin uutgrunnelige eksistensielle tyngde som, ja, nettopp er tilfellet med en Tanga!
Bård (austnes@ioks.uio.no) mandag 9. sepember 1996 kl. 14:52:57
Hei! Jeg ser at Geir har samlet sine individer til en (eller ingen - for hvor er det blitt av Geir?). Til alle disse individer har jeg kun et å si: Takk for det dere gav, og lev vel!

Kjetil utfordret meg til å gi en oppsummering av alle individer som har gjestet siden og forlatt den. Jeg kan ikke komme på flere enn de han nevner hvis vi ser bort fra Knut Hamsun som hadde en liten gjesteopptreden, men den mannen sa ikke farvel, så kanskje han kommer igjen. Ellers har det vært en del mer virkelige personer innom, spesielt kvinner, som ser ut til å ha forholdsvis korte karrierer, mon hvorfor det Jeanette, Ragnhild, Mette Marit?

Forøvrig regner jeg med Sverre har ganske god oversikt over virkelige og Geir over uvirkelige personer som har besøkt sidene.

Jeg har også en følelse av at det er en dreining i tema fra heikei over til mannens rolle og vesen på denne gjestesiden. En dreining jeg mottar med glede, andre med meg?

Fredlig Heikeifri hilsen fra Bård.

Jon Rune Karlsen (Pysunge gusse) mandag 9. sepember 1996 kl. 13:39:53
I hjertet mitt håper jeg at Whoo sitter et sted der oppe i en glittrende stjernetåke og mottar denne hilsen i "Heikei med bindestrek"-stil på et astralt og sjelelig plan.

Hei Whoo; De
har bevi-
st at bi-
ndestrek li-
ger i di-
n sjels i-
ndre sorti-
ment av di-
ger og fri
po-es-i
Hil-sen di-
n disi-
pel. Adi-
os amie!

Storkenebb-kakerlakker masjerer over tundraen i takt med rytmiske tordenskrall. Solen er röd.

Se hvor Gei-
r er fei-
g og vei-
k som ei
vi-ser meg
om han ei-
n-er seg
til Whoos grei-
n av Hei-
kei; din blei!
Bindestrei-
k? Skam deg!

En Snidesvans-kenguru spiser bedärvet kjött. Den har trevlet blod i bartene

thomas ta-
k for a-
lt du sa..

En Stylterygg-panda pusser snuten sin...

..og vil si
Takk fordi
at du hi-
l-ste ti-
l meg. Hi!

med en labb så fin

Sverre ha-
r du ta-

tt deg fe-
r-i-e
eller e-
r du ba-
r-e la-
t, du da?

En nepalsk kongestjert-snegle biter seg i halen og synker ned på tre favners dyp. Hör..den gråter stille..

Kjetil Karlsen (kjetil.karlsen@ioks.uio.no) fredag 6. sepember 1996 kl. 18:23:57
Kjære dere,
Javel, Vhoo er borte. Slikt gjør vondt, det får jeg bare innrømme. Slikt et vakkert og vibrerende individ, men -- han (hun?) var kanskje for god for oss?
Videre sitter Victor ett eller annet sted og furter, i påvente at vi andre skal ta opp de mange hanskene han har kastet rundt seg, med oppfordringer til intellektuell og berikende debatt.
Dette har fått tankene mine til å vandre litt tibake, til andre debattanter og diskutatnter som har vært blant oss, men som ikke er det mer. Vi husker selvfølgelig alle Benglas, som bannet stygt før han reiste på ferie, men som var raskt tilbake, og etter det jeg husker da helt glemte av sitt eksplisitte og udannede språk og skrev seg inn i et rørende, velformulert og vakkert dikt. Han har vist også oppløst seg, har han ikke? Men det var fler -- en Strytle, var det det han het? Jeg orker ikke å lese meg helt tilbake til starten av denne siden nå, men Bård hadde jo gjort dette for ca. en uke siden, kanskje han ville glede oss med en oversikt over hvem som har vært her, og hva de gjore seg kjent for, før de ble borte.
Til Thomas -- jeg leste ditt svar, der du sier at det er livsviktig å hold dialogen igang. Men, jeg er ikke helt sikker på hvilket innhold du mener den bør ha, for det var så mange henvisnniger til Vhoo's univers i svaret ditt, at jeg opplevde at du henvendte deg mer til han (hun?) enn til meg. Men, ett tema var der jo -- mannen. Dette vil jeg gjerne snakke om. Den kulturelle kategorien mann. Jeg vet det er en antropolog som smugleser her fra tid til annen. Hvis han leser dette, kanskje han kommer på noe han vil dele med oss?
Vennlig hilsen, Kjetil

Vhoo Fjell (WC) fredag 6. sepember 1996 kl. 17:11:16
Farvel, Geir. Farvel, Procontra. Farvel, materie og anti-materie. Farvel, Stein og meg selv. Jeg finnes ikke mer. Astral-hei, Vhoo Fjell.
thomas (orum@sn.no) fredag 6. sepember 1996 kl. 15:23:27
Det var et gripende farvel en Mahler verdig, om jeg kan si det slik Geir.. At menneskelivet skal være så knugende trist. Det er hinsides min forstand.
Jeg vet ikke om det er utilbørlig av meg å blande meg inn i dette..men kan ikke Vhoo lage sin egen klubb hvor han er gud og despot (hvilket kanskje går ut på ett)? En slags kosmisk klubb hvor man kan forene kvarker og protoplasma - den fullkommen klubb hvor alt er ett og alle er én? Eller er dette et dumt og fonærmende forslag. Hva vet jeg. Jeg ble bare så grepet....
Geir (Mamma) fredag 6. sepember 1996 kl. 15:6:41

Thomas, takk for tipset, det var nettopp det jeg var. Til Vhoo vil jeg si: ja, oppløs deg. Vis at du har makten og evnen til å ta skrittet fullt ut og demonstrere for verden omfanget av dine partikulære evner. At jeg vil leve i ensomhet i Pro-test bør ikke bekymre deg. Hva er vel et menneskelivs ensomhet for en kosmisk bevissthet? Jeg gnikker bakvendt på Alladins lampe: fyk inn igjen, o ånd!

Oppløst... du vet at
alt i en tom natt
spiller på strenger av lys.

Gatens gardiner,
sorgens ruiner,
fjerne og bjeffende nys.

Fotspor, kvartaler
lette sandaler
løfter et flimrende skjær.

Himmelen rager,
åsene sager
hull i det rom hvor du er.

Farvel, Vhoo. Buhu.

Geir

Vhoo Fjell (WC) torsdag 5. sepember 1996 kl. 16:18:38
Kjære Geir,

Ja -- det er helt fantastisk. Jeg føler det på akkurat samme måten. Jeg føler meg også elsket, og følt. Det eneste jeg kanskje ikke er helt enig i, er det med basill. Men -- nok om det. Nå får vi brette opp ermene og ta fatt på oppgavene som venter. Foreløpig er det vel bare oss to som er med i Pro-test. Skulle vi ikke forsøke å bli fler? En ting som jeg føler vi må kanskje tenke en god del på, og drømme også, er om vi skal ha med alle slags dyr i Pro-test. Hvaler, ulver, antiloper -- javist, men hva med kanskje griser, reker og andre laverestående dyr? Ja, og basiller, for den saks skyld.

(...)

Nå har fetteren min, Stein Fjell, ringt meg og sagt at det er jeg som er basillen. Jeg er forferdelig forferdelig trist. Syns du jeg er en basill? Basill? Vil du ikke ha meg likevel? Ja, hvis du vil det, skal jeg bli borte. Jeg kan reise tilbake til stjernene, der jeg kom fra, løse meg opp i chanctraenes kvarker, slippe cyber-materien, og drive tilbake i min ur-tilstand av energi og følelser. Bare si det, så skal jeg løse meg opp, bli borte, og ingen vil noen gang se meg igjen.

Vh...

thomas (forum@sn.no) torsdag 5. sepember 1996 kl. 15:30:27
Hadde jeg vært Geir ville jeg ha vært bekymret.Dette til orientering.
Geir (dadda) torsdag 5. sepember 1996 kl. 11:50:20

Elsket i senk
uten et stenk
av omtanke - tenk.
Fast til en benk
naglet og sleng-
t utenfor. Vreng-
t innsiden ut
vridd som en klut
vasket med lut,
lutret av ild
vil ikke - vil
saltet som sild
skamelsket, trill
rundt.Din basill.

Jeg er egentlig imot bindestreker. Det gjør genren ufølsom, språket blir bokstaver. (Har noen for eks. forsøkt å lese Ole Robert Sunde ? Gjør det.) Nei, språket er som livet, kontinuerlig, ikke en blekt flimrende såpeopera. Vhoo, din kjærlighet til mitt navn antar aggressive former. Jeg føler meg følt. Hva føler du?

Geir

Vhoo Fjell (WC) onsdag 4. sepember 1996 kl. 16:42:36
Til Thomas,
Unsyld meg, Thomas. Men -- hva slags glass-pyramider er det du tenker på? Ikke nok med at du driver gjøn med stjernene og chanchtra (dine er vel helt tette, tenker jeg, eller roterer den gale veien) -- men nå mener du vel snart at pyramidekraften ikke finnes heller... Heikei diktet ditt var jo mer eller minder en plagiat (ganske dårlig, må jeg si, forresten) av mitt vakre Heikei til fader Geir av 1. september. Og så -- drive å sitere sirkusdirektør Max Wembe, som omtrent ingen i hele verden har hørt om, og så snakke om demokrati. Demokrati, du liksom, i Procontra. Nei, mange takk, og så oppreiste menn i møte med fremtiden, nei den må du nok dra lenger ut på cyber-landet med. Nei, da sier jeg heller: Nuet og stjernene (og Geir) -- ja mange takk!!! Vhoo Fjell.
Vhoo Fjell (WC) onsdag 4. sepember 1996 kl. 16:0:33
I dag har vært en stor dag i livet mitt, med mye aura-ekspansjon. Over himelen (og da mener jeg OVER), foran Karlsvogna, to vakre dyr, brødrene Jon Rune og Kjetil -- og begge taler til meg. Woowww! Mine chanctrae vibrerer, og de negative strømningene fra Thomas (anti-energi) går rett gjennom meg, uten å skade meg!!! La meg samle alt sammen i en bindestreks-Heikei:

Kvinne e-
ler man det
er vel ne-
ppe no-e
man kan se
på stjern-e-
sønnene
om de e-
r. Føl'se-
ne min-e
for han Ge-
ir er ne-
mlig my-e
viktig're
enn alt det.
Astral-he-
i. Vhoo Fje-
ll. Se det!

thomas sevenius nilsen (forum@sn.no) onsdag 4. sepember 1996 kl. 15:49:24
Kjære Kjetil. Det var slettes ikke meningen å furte. Menn furter ikke!
Din diagnose om sårbare menn er helt korrekt. Vår postmoderne tidsalder, hvor både mennesker og dyr er generation X, stiller store krav til den enkelte som føler at vår kosmiske skjebne er høyst uklar. Dagens sårbare mann står ved healinghyllen på Tanum og prøver å finne sin rettmessige plass her i universet. Krystaller og psykodrama ruster dagens mann til møte med kosmos! Hvor rett hadde ikke Max Weber da han proklamerte at dagens menneske må møte samtid og fremtid som en "mann". Stå oppreist og møt meningsløsheten, ikke gjem deg bort i chakraer og livsfarger. Pascals menneske møtte kosmos som et strå, det bøyde av for Intetheten. Dagens mann kryper inn i glasspyramide.

Hvis jeg har støtet noen med mine uttaleser om Haiku, Heiku osv.. er det trist. Jeg kan jo bidra med litt:

En dæsj
Haiku bæsj
Er knæsj
stæsj..

Metrumet er kanskje ikke perfekt....men substansielt er det helt på høyde. Hvis dette hjalp kan jeg kanskje i fremtiden også glede. Og Kjetil, jeg akter ikke å holde munn, det er livsviktig å holde dialogen i gang - det er slikt demokrati (i hvertfall den ekte sorten) lages av. Jeg vil gjerne få hilse til Jon Rune.

Kjetil Karlsen (kjetil.karlsen@ioks.uio.no) onsdag 4. sepember 1996 kl. 13:27:43
Kjære Thomas (ad. ditt innlegg 4 sept 1996),
Du er jo litt furten, da. Hva er det du mente skulle blitt bedre etter at du trådte inn i vårt univers, og hva kan vi bistå med for at du skal få det bedre i livet ditt? Jeg skrev jo et tilsvar til deg den 29. august der jeg lovpriste ditt selvransakende innlegg av 23. august -- så, hvis det er ego-boosting du er ute etter, må da ting i det minste ha blitt litt bedre etter at du kom til oss?
Jeg er enig med at det blir litt mye astrologi-tull noen ganger, men Vhoo er jo ganske søt og sårbar da, særlig etter at han tydeligvis har forelsket seg i Geir. Og -- i følge det moderne manns-idealet, så er det vel mandig å være sårbar?
Du avslutter med: "Mer har jeg ikke å si." Det var ikke særlig mye, for å være helt ærlig. Betyr det at du, på samme måte som Victor, har bestemt å holde deg borte helt til vi blir slik du vil?
La meg til sist komme med enda en oppfølger til innlegget ditt av 23. august -- så kan vi jo eventuelt snakke videre derfra, hvis du finner det mandig nok...

"Generally, he's just a dumb fiddling asshole writing insecure lines that don't come through, believing he's immortal, waiting for his immortality, which never arrives because the poor fucker just can't wtrite." (Bukowski intervjuet på CD-rom. Mann R (ed). Poetry in Motion. Voyager. Gjengitt i Morgenbladet 30. august 1996, s.13.)

Vennlig hilsen, Kjetil

Jon Rune Karlsen (Som nevnt..) tirsdag 3. sepember 1996 kl. 18:3:3
YDMYK RETTELSE:

Hjemside-POESIEN´s svar på Wilhelm Wundnt

Også glemte jeg en vesentlig finale på min Heikei:

En tåre faller fra hjortens öye og knuser mot klippene. En flokk svarte Mosenebb-fugler letter og flyr mot horisonten.
Jon Rune Karlsen (Jon-Rune.Karlsen @Psysun.psy.gu.se) Bilde tirsdag 3. sepember 1996 kl. 17:46:36
Heida Sverre og alle dere alle,
Det har värt en lang, og for meg, computerfri sommer. Men nå er Pysunge tilbake på gussen sin. Jeg regner med å besöke hjemsiden litt sporadisk nå i denne min så hektiske studiestart, men för måneden er over håper jeg å kunne fortsette min verdensberömte serie med dikt dedikert til Procontras medlemmer. Jeg har oppdatert meg på gjestesiden, og det er ordentlig solstråle-koselig å se at jeg ikke er helt glemt. Se på Bård for exempel; han slynger en penn mot meg og utfordrer meg til å kaste meg inn i duell med mannen med de mange navn og ansikter, i poesiens forrykkende maktkamp. La meg först få takke Bård for at han minner debatantene om at undertegnede i denne hjemsidens spede barndom ble kronet til sidens poetiske trendsetter. For å trekke en parallell til psykologien kan man jo (i all beskjedenhet) betrakte meg som en slags hjemsidens svar på Wilhlem Wundt (Psykologiens far). Og i likhet med psykologien, har det også innen proconnect-lyrikken etter hvert oppstått mange nye retninger og mot-retninger innen faget. Man kan ikke forvente, selv av en gammel Wundt, at han holder seg oppdatert og skarp på alle de avarter som springer ut av den tunge grunnsten han en gang plantet. Og for å ungå å pluttselig finne meg selv med hendene fulle av ulike penner i vill duell i alle retninger mot alskens Limerikesere, Heikaianere og andre skumle avarter, sier jeg med en gang i fra at dette har jeg hverken for eller mot til. Når det f.eks gjelder Heikei-diktning har jeg bare så vidt fått satt meg inn i de grunnleggende retningslinjene. Men OK; siden penner kastes vil jeg ihvertfall mote meg opp til herved å gjöre min jomfrutur innen Heikei-diktningen. Jeg har forsökt å utvikle en undergren innen Heikei-tradisjonen basert på et fenomen som jeg har oppdaget at i blant dukker opp i Whoo´s Heikeier. Jeg er spent om Whoo aksepterer å frestå som trendsetter og foregangsmann innen denne nye Heikei-grenen, og på om andre av hjemsidens gjester vil bidra med innslag innen genren.

Hei Whoo eh..
du kan se-
tte en tre-
nd hvor det
skal vä-re
bindestre-
ker mang-e
ra-re ste-
der, Oh yeah

En tverrhornet Buknese-hjorth stanger mot et mandel-tre ved Bengal-kysten. I det fjärne höres et kor av havhester som spiller i moll på sine grönne trompeter

Og navn-et;
"Heikei med
bindestre-
k. Nå e-
r Geir med?

thomas (forum@sn.no) tirsdag 3. sepember 1996 kl. 14:4:19
Jeg trodde alt skulle bli så meget bedre ved inntreden i Procontra´s verden. Det ble det ikke. Jeg trodde dette var et forum for mandig tale og hederlig selvransakelse, men i stedefor er det bare astrologivisvas og haikubæsj. Mer har ikke jeg å si.
Ole Bjerkaas (olebje@ifi.uio.no) tirsdag 3. sepember 1996 kl. 8:44:46
Sender en hilsen
Vhoo Fjell (WC) mandag 2. sepember 1996 kl. 18:45:51
Slipp meg ikke
Kjære Flikke
Gjør du det da
Vet jeg ei hva
Som med meg skjer
Sjernestøv per-
forerer meg
Bli hos meg Gei
r jeg fryser
Stjernen lyser
Ikke slipp meg
Jeg må ha deg
Hos meg i min
aura og sinn-
sykt å tenke
Hvilken lenke
Som oss binder
Sammen, vinner
vi to kosmos
stjernekos-kos
Sammen vi to
skal til ett gro
I en drøm som
I min sjel kom
La den leve
Vi vil sveve
Ta min Chanctra
Det blir så bra
Når det svinger
Altet ringer
Du og jeg Gei
Klem, astralhei
Geir (Trinetonetroll) mandag 2. sepember 1996 kl. 16:13:37

Kjære bård,
festlig,virkelig festlig. Du er jo morsom, mann! Og Vhoo Fjell, jeg børster deg ned fra mins skuldre. Du lar deg ikke organisere, du, som alt er i alt. Hva skal du med en kjedelig liten organisasjonstilknytning? Drømmen er herved avlyst. Slutt, finnish, no more, ikke drøm meg,ligg unna, din cyber-igle! (Til og med Gud har mer anstendighet enn denne tullingen, Gud holder i alle fall avstand!) Bård, du er en rytmeutbryter, tror jeg. En verseformens Houdini. Dette åpner for nye horisonter.

Formens gitter
strammet sitter
rundt om nitter
som besitter
gull og glitter.

En dårlig analogi. Noe er ikke som det skal være akkurat i dag.

Kjære Klone,
polyfone
stjernesone,
bli min kone.
Hilsen Tone.

Phyllis Glass (obs) mandag 2. sepember 1996 kl. 1:30:47
Rettelse

Dr. V. Watch har bedt meg rette opp følgende i forrige innlegg: V. Watch vil tituleres Hr. Watch; ikke dr. Watch.

Mvh, Phyllis Glass

Phyllis Glass (obs) mandag 2. sepember 1996 kl. 1:26:2
Til Proconnects innskrivere,

Victor Watch har bedt meg overbringe følgende hilsen:

"Mere navlebeskuende tant. Værre enn noen gang. La meg si det like fram: Vhoo bedriver vås. Fordummende vås. Hvor er redacteuren? Tillater han hva som helst? Inntil diskusjonen på denne siden antar mere interessante og intelligente former, vil jeg avholde meg fra å skrive, og i stedet la min forretningsfører, Phyllis Glass, ivareta mine interesser".

I denne sammenhengen tillater jeg meg å vise til dr. V. Watch' interessante innlegg av søndag 1. sept.

Mvh, Phyllis Glass

Vhoo Fjell (WC) søndag 1. sepember 1996 kl. 19:19:7
Kraften grep meg. Woowww. Dette er ikke mitt eget verk. Jeg har kun fungert som et medium for den universale visdom. Du talte til meg i en drøm sist natt, Geir. Du sa: Kjære sønn, og skattede medlem i Pro-test. Nå må du bli som meg. Som første øvelse: bli lik meg i formen. Ta-ta-tam; ta-ta-tam, osv, med inskkutte bevegende og bevingede ord. Senere skifter vi ut dine nyrer og ditt hjerte, og til slutt skal dine chanctrae bli mine. Jeg våknet, og ble løftet opp:

Geir og jeg:
En sur deig

Bzzztzt. Bzzztz. The starrbbzzt. The stars are speakzzzwwbzt. Lysfnugga i himmelhvelvinga talarzzz

Geir en fei-
ging er ei
Leder meg
Hjem til seg
På en brei
Stjernevei

The Master of his own Universe transgresses the boundaries of his private reason, as well as those of good taste. He mingles with vulgus indoctum, he swims in the ocean of platitude and ignorance.

Jeg en dæsj
Univers
Han med stæsj
Litt pervers:
Megacrash
Ikke bæsj

His helmet is of silver and gold, beset with precious stones, at its zenith -- an adder. Cockroaches crawl all over his body. He sinks.

Jeg har talt
Inn meg falt:
Jeg har kalt
Han mitt alt
surt og salt
Kollosalt
Må gå galt

Come inn seven chanchtra servant. Come in seven chanchtra servant. We are loosing you. we azzrbb re loobbrrztzz b zzz b

Det var alt

Astral-hei. Vhoo Fjell.

Victor Watch (obs) søndag 1. sepember 1996 kl. 14:15:14
Man dedikerer dikt til meg -- det ene mer tøvete enn det andre. Man titulerer meg på upassende vis, trolig bevist for å provosere. Man skriver tafsete innleg, fulle av tant og obskøniteter. Man beskuer hverandres navler. Jeg utfordrer lesere og innskrivere til å samle seg om mer selvkritiske og dannende sysler. Hva med en debatt, en diskusjon, for eksempel, der vi forener våre innsikter og vår intelligens -- til et nettverk av kollektivt koordinerte tenkende hjerner, som kan frembringe overraskende og viktige resultater. Jeg tillater meg å foreslå et tema: La oss diskutere hvilken effekt internet har og vil ha på vår oppfattelse av oss selv, av verden, av oss selv i verden, samt av geografiske og temporale koordinater. Hansken er kastet! Bestemte hilsner, Victor Watch.
Kjetil Karlsen (kjetil.karlsen@ioks.uio.no) søndag 1. sepember 1996 kl. 14:4:33
Hei, alle sammen.

Det må slå hvem som helst som leser denne gjesteboka: Apestreker. Apestreker fra ende til annen. Alle aper jo etter hverandre. Ikke så rart, forresten, mennesket er jo den største apemakeren i verden. Større enn apekatter, for eksempel. Man aper etter de man lærer av, og de man er glad i, men like mye etter de man krangler og slåss med. Og det er jo også alt som skjer i dette forumet. Jo mer man er enige med hverandre, eller uenige, det spiller ingen rolle -- jo likere blir man hverandre.

Victor synes Geir er ironisk og besk, og dermed blir han ironisk og besk tilbake. Det samme skjer mellom Kei og Sverre. Det motsatte skjer naturligvis også. Geir dikter, og alle dikter etter ham, enten de kan eller ikke. Bård kan ikke, synes Geir, og forsøker å distingvere seg selv innen rammen av likhet, men det virket dårlig, for i neste innlegg liknet Bård enda mer på Geir. I cyberworld er de nå blitt ett. Båir oh Gerd heter de. Gerd-Båir. Men de vil selvfølgelig ikke si det: Bård liker ikke å si at han er Geir, og Geir vil ikke være Bård. Derfor fortsetter de å betone de små ubetydelige forskjellene. (Her er det Vhoo gjør en feil, han ekspliserer intimiteten, som alle så tappert forsøker å fordekke.)

Sannheten er jo at unionen, likheten, her grunner i det at vi snakker sammen. Vi snakker "i" munnen på hverandre, slik at det jeg sier, kommer ut av munnen på han jeg sier det til, og så videre. Den eneste måten å beskytte seg, er å holde munn -- nei, det er jo ikke engang nok, man må holde seg helt borte. Men -- hvorfor skulle man det? Hvorfor skulle man det, Bård? Hvorfor skulle man det Victor? Hvorfor skulle man det, Petter? Hvorfor skulle man det, Geir? Hvorfor skulle man det, Vhoo? Hvorfor, Sverre, Thomas, Nitter, Kei, Jon Rune, osv... For -- vi er da en stor familie. Ti taletrengte tullinger. Tullesloss og koser oss sammen som et stort hvalpekull.

Hilsen Kjetil



Hovedmeny / Gjestebok / september 1996